Anmeldelse:

Palmehospitalet – et sjukt sted

Når du henter billetten din til Tromsøpalmen 2018, sjekker du inn på Palmehospitalet – et sjukt sted.

0

Revy: Tromsøpalmen – Palmehospitalet

Grønnåsen skole, premiere onsdag 7. november 2018

kultur

Veien inn til scenen er kreativt gjort om til en sykehuskorridor. I et hjørne ligger det ei jente på et operasjonsbord med en lege hengende over seg og gjemmer ansiktet under dyna.

Rett ved sitter det pasienter, uanfektet av det som foregår, og leser ukeblader. På dørene henger det skilt: «Plastisk kirurgi», «Blodbanken», «Sykehusklovnene», «Ove R. Lege», «Akuttmottak». Vi har altså litt av hvert i vente.

Palmehospitalet er stedet hvor de syke blir sykere, hvor du går for å få lappet sammen en finger og ender opp uten armer. Stedet hvor du skal operere ei tå, men blir sittende igjen med verk over hele kroppen og en hemoroide i øret.

Her er jordmora en grisk fæling, sykehusklovnene ekle kreaturer som bare vil skape trøbbel, og den overlegne overlegen Ove R. Lege en overlege du burde håpe du aldri møter på et ordentlig sykehus.

Se den store bildeserien fra Tromsøpalmen her

Politikk og galskap

Showet starter med sang og dans på et venterom, hvor vi blir presentert for noen av de gjennomgående karakterene som jobber på hospitalet.

Den tydeligste karakteren er overlegen, godt fremstilt av den unge aktøren på scenen. Det er mye vilje på scenen, og hos noen kan man spore en lys fremtid innenfor sjangeren.

«Palmehospitalet» leverer en blanding av sangnumre, samfunnsaktuelle sketsjer og galskap. Vi møter utedoet fra Buktafestivalen som «has seen some real shit», en homofil jomfru som ikke får gi blod til Blodbanken, og en tvilende Knut Arild Hareide i samtale med en krysning mellom Gud og Darth Vader.

Per Sandberg og Bahareh Letnes får heldigvis også kjørt seg. Sketsjen om dem, som er skrevet med friske betraktninger og fremført med voiceover, er et av kveldens høydepunkt.

Det er ikke alle sketsjer som trenger smart dialog eller en punchline for å få treffe sitt publikum. Iblant er det nok med en gjenkjennelig situasjon og noen få treffende ord, noe sketsjen «Dødens sveip» er et godt eksempel på.

En mor ser gjennom bildene på mobilen til sønnen sin, og hans kamp for å få tilbake mobilen, vises i sakte film. Ordene: «Det e´kkje som du trur, mamma ... (litt svakere) Det e akkurat som du trur», får både unge og voksne i salen til å le rått og lenge.

Sang og lyd

Sangprestasjonene er ikke alltid klokkerene, og iblant overdøver bandet sangerne på scenen. Lyden er til tider veldig skarp og mikrofonene er ujevne i nivå. Tekniske utfordringer er forventet i slike produksjoner, og alle som har sunget live med band i ryggen, vet at det ikke er et barneskirenn. Likevel er det betimelig å påpeke at samhandlingen mellom sangerne og bandet ville ha falt mer på plass med litt mer terping.

«Penga på konto, skatten min» er kveldens sangtekniske lyspunkt. Ulike vers av rap og sang som først virker som separate sanger, blir flettet sammen og sunget samtidig. De som faller litt ut midt i sangen, henter seg inn igjen, og plutselig klaffer alt og resulterer i en imponerende lydeksplosjon.

En kan jo i utgangspunktet bli glad av jenter som rapper bra og vakre sangstemmer som endelig skinner, men å få dette nivået av samproduksjon, som krever dyp konsentrasjon, servert på en skolerevy, er intet mindre enn svært gledelig. Det er virkelig tøft!

Av og for ungdom

«Palmehospitalet», skrevet og instruert av dramaelevene Martin Hanssen Løvsal, Gabriel Embrik Andreassen og Eric Jensen Stene, er som de fleste andre skolerevyer laget av og for ungdom.

Det er ikke vanskelig å legge merke til samholdet, gleden og mestringsfølelsen som har vokst fram gjennom dette prosjektet. Før andre akt skal begynne, ser vi en silhuett av ei jente som koster gulvet. Plutselig gjør hun et gledeshopp, noe som ikke virker planlagt, men inspirert av det lekne som foregår på og av scenen.

For det er mye som har foregått bak scenen også. Medvirkerlista er lang, og når de alle står på rekke ute i «sykehuskorridoren» og applauderer publikum på vei ut av lokalet, er det vanskelig å ikke bli rørt av ungdommen.

Rett før avslutningssangen «Kom dæ ut mens du kan», sier aktørene unisont: «Menneskeheta har vært innlagt siden tidenes begynnelse, men den kan aldri bli utskrevet fra Palmehospitalet». Tromsøpalmen 2018 er plassert på et sykehus for å belyse det sjuke som skjer rundt oss, det sjuke som vi alle er en del av.

Hvis du føler deg sjuk nok til å legge deg inn på Palmehospitalet, kan du gjøre det to ganger daglig fram til 10. november.