Underholdende lokalhistorie på HT

Hålogaland Teater spenner bestandig muskler når de setter opp musikkteater. «Operetten om Mack» er intet unntak.

TRE SØSTRE: Ikke i Tsjekhovs, man via Maja Bohnes penn. Fra venstre Amanda Mack (Elisabeth Moberg), Maria Bredrup (Mari Lerberg Fossum) og Kristine Mack (Anethe Alfsvåg). FOTO: Gisle Bjørneby/Hålogaland Teater  Foto: Gisle Bjørneby

4

Operetten om Mack

Hålogaland Teater

kultur

Som seg hør og bør i en operette, byr også denne på samfunnssatire, sang, musikk og dans om hverandre.

Samtidig som historien om familien Mack fortelles hovedsakelig fra de harde 20-årene og fram til Ølhallen åpner dørene i 1928, krydres det med flere scener hvor vi møter byens arbeiderklasse. Enten de drikker på Sørsjeteen, jobber på kaia eller går i gatene «med hua og kuken i nevvan».

Det er også de som fremfører de større sang- og dansenumrene. Samtidig har de også en slags kommenterende funksjon på tiden vi befinner oss i, det dialogen ikke sier oss, er det de som poengterer. Hadde denne gjengen eksistert i dag, ville de sittet og smelt på tastaturet i Gamle Tromsø-gruppen på Facebook i stedet for med kjeften på kaia. Der de sladrer og krydrer med historiske fun-facts fra byen.


Operetten om Mack
  • Idé: Inger Buresund og Yngvar Julin
  • Av: Maja Bohne Johnsen i samarbeid med Trond Lie
  • Skuespillere: Mari Lerberg Fossum, Finn Arve Sørbøe, Elisabeth Moberg, Ingrid Evertsen, Kristian Fr. Figenschow, Reidar Falck Sørensen, Anethe Alfsvåg, Jørn Fuller-Gee, Anna Karoline Bjelvin, Kyrre Vanebo, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Jardar Johansen Anne Guri Tvedt, Harald Bakkeby Moe, Eirik Risholm Velle, Julie Støp Husby
  • Regi: Trond Lie
  • Scenografi: Gjermund Andresen
  • Kostymedesign: Anette Werenskiold
  • Koreograf: Hege Holte Østbye
  • Lysdesigner: Øystein Heitmann
  • Lyddesigner: Jim-Oddvar Hansen
  • Komponist: Simon Revholt
  • Maskedesigner: Leo Thörn
  • Orkesterleder: Ole-Morten Indigo Lekang
  • Musikere: Kent-Robin Nilsen, Tore Nedgård, Rikard Toften Holst, Christoffer Nicolai Mathisen
 

Her er det lånt elementer både fra musikaler, 20-tallsfilmer og andre kjente dramatikere. I begynnelsen, hvor fremtiden virker så lys, vekkes assosiasjonene til Bergmans «Fanny og Alexander» straks. Selv om alt virker så lystig, vet vi i publikum at den mørke tiden kommer.

Enten fordi forfedrene våre levde gjennom dem, eller fordi det står i programmet.

LEKER MED SJANGEREN: Det er flere musikalelementer i operetten. FOTO: Gisle Bjørneby/Hålogaland Teater  Foto: Gisle Bjørneby

Hålogaland Teater har med hell hentet de kvinnelige hovedrolleinnehaverne til deres musikaler lenger sør de siste årene. Det gjør de her også, med Mari Lerberg Fossum i rollen som Maria Bredrup. Fra å være Carmen på operascenen i Berlin, til hun kommer hjem som husmor og støttespiller. I hver eneste scene hun er i stråler hun, med sin plettfrie og rene, men likevel så kraftfulle, sangstemme. At skuespilleren kommer fra Oslo, registrerer du ikke et øyeblikk, da dialekten hennes er upåklagelig.

Dessuten snakker, unnskyld «taler» de ikke, tromsøværing slik vi kjenner den i dag. Her er det danske konsonanter og fornem dagligtale som gjelder. Som det sikkert også var i Mack-stuen på denne tiden.

Stuen ser likevel ikke ut slik man kjenner den i dag. Gjermund Andresens scenografi er enklere enn forventet. Her er veggene stort sett høye, tomme og brune. Som en slags påminnelse om at familien Mack, på tross av sjeselonger og slikt, også deler veggene med alle de andre. De som ikke er borgerskapet.

Også her kryper veggene sammen og rommene blir mindre etter hvert som tidene blir dårligere for byens «hjørnesteinsbedrift».

I GODE OG VONDE DAGER: Maria og Lauritz Bredrup (Mari Lerberg Fossum og Finn Arve Sørbøe) tåle en god del motstand gjennom årene. FOTO: Gisle Bjørneby/Hålogaland Teater  Foto: Gisle Bjørneby

Vi blir kjent med rollefigurene i 1915. Lauritz Bredrup, Marias ektemann, har akkurat fått jobben som kommer til å endre livet hans.

I rollen som Bredrup gjør Finn Arve Sørbøe en fantastisk figur, han er nesten ikke til å kjenne igjen. Han vi kjenner best med kappe og tryllestav, er her en hardtarbeidende og tynnslitt mann. Tynget av den byrden han bærer på sine skuldre.

Ikke bare har han fått konas familiebedrift i nevene, han skal også sysselsette 150 mennesker. Han møter mye motstand på sin vei. Samfunnet, i form av bankmannen, og etter hvert departementets representant, Georg Dahl (Reidar Sørensen) og naturen som ikke vil levere fisken de behøver fisk. I Sørbøe ser vi at gleden som gnistrer i øynene sakte, men sikkert begynner å slukke i takt med omgivelsene.

For det er når historien er på sitt mørkeste at den er aller best. De øyeblikkene man kjenner mørket runge, gnistrer ensemblet på scenen, og da klarer de å få økonomisk nedgang og mangel på sei til å virke som en kamp mellom liv og død. Som det sikkert også var den gang.

Både Ingrid Evertsen og Kristian Figenschow fungerer godt som humoristiske innslag, og Elisbeth Moberg er herlig frekk som den mer livsnytende Amanda Mack. Også orkesteret spiller godt, og samtlige sangere, med Jardar Johansen i spissen, vet hva de holder på med. Men det pleier ikke å være et problem på Hålogaland Teater.

At de har en særdeles god verktøykasse, spesielt når de setter opp musikkteater, er ingen hemmelighet. Regissør Lie har tidligere boltret seg med fantastiske oppsetninger av «Chicago» og «Cabaret» på teatret, og når det kommer både til skuespill, sang, dans og musikk pleier HT stort sett å være veldig god.

Maja Bohne har tidligere, med «Vestregata», vist at hun godt evner å menneskeliggjøre lokalhistorie på teaterscenen. Problemet her er at historien er litt tynn. Litt for mange historier skal fortelles, over litt for mange år, og man får ikke bli godt nok kjent med personene, på tross av to timer og 40 minutter. Her kunne man med hell skrotet noen av de mer forglemmelige sangnumrene og sidesporene.

Selv om dette i aller høyeste grad er et ensemblespill, hvor alle får og skal skinne, brukes det på for mye tid på alle. «Kill your darlings», tenker jeg. For selv om prestasjonene som leveres er gode, mangler historien det lille ekstra, og sangene blir litt for like hverandre. Uansett hvor godt de synges.

Den siste tiden har mesteparten av dramatikken foregått i kulissene på Hålogaland Teater. Etter at teatersjef Inger Buresund, som kom på ideen til forestillingen, fikk sparken, og at Helle Ottosen tok på seg Kirsti Sparboes rolle som Mor Mack for under en uke siden, skimtes ikke på scenen. For som Amanda Mack så fint sier det; «Tull og tøys er en undervurdert medisin»