Tull og tøys for de over 40

Bjørn Sundquist skulle bli morsom. Frank Arne Olsen skulle lære seg skuespillets kunst. Dette er premisset for forestillingen «På livet laus? Ute på prøve».

På livet laus: Bjørn Sundquist og Frank Arne Olsen samtalte om stort og smått på scenen.  Foto: Daniel Lilleeng

3

På livet laus

Forestilling med Bjørn Sundquist og Frank Arne Olsen på Kulturhuset

kultur

Når lyset går ned og torsdagens premiere er i ferd med å starte, har en gruppe godt voksne forlatt hvitvinen sin og inntatt en nesten full sal på Kulturhuset. På scenen er to stereotypiske finnmarkinger som møtes på en landevei. Med cowboyhatt og solbriller synger Sundquist og Olsen en tekst med melodi fra «Highwayman». Sundquist drar en litt rusten gitarsolo og mottar applaus.

COWBOY: To stereotypiske finnmarkinger møtes på en landevei, med cowboyhatter og solbriller.  Foto: Daniel Lilleeng

 

På scenen står et bord med to barkrakker, hvor de setter seg og småprater. Bordet skal fremstå som et viktig regigrep for forestillingen, som består av flere numre som blir sydd sammen gjennom småprat – nettopp ved bordet.


Sundquist og Olsen fortalte merkelige historier om alt og ingenting – se stor bildeserie

Torsdag var det premiere på forestillingen «På livet laus?! Ute på prøve» med Bjørn Sundquist og Frank Arne Olsen.

 

Skuespilleren og revykongen

En alvorlig Sundquist som skal prøve å være morsom fungerer ganske så godt. Han forstår ikke det vi andre forstår. Den store skuespilleren blir for bokstavelig for ordspill. Til stor glede for publikum

Olsen skal på sin side lære seg å være en ordentlig skuespiller, og Sundquist gir han en replikk som han skal fremføre. Det viser seg vanskelig uten en viss distanse. Når han skal være selvsikker, må han være Jørn Hoel. Når han får beskjed om å være inderlig, blir han Kari Bremnes. Gode parodier.

TULL: Dette var tull og tøys for de over 40 år.  Foto: Daniel Lilleeng

Så utfordrer Sundquist han til å være ekte. Han skal si replikken uten å gjøre seg til, men det blir bare på liksom. Det er i seg selv ikke problemet, men heller at de later som om det var bra – i stedet for å faktisk jobbe med oppgaven. Han får applaus og de skynder seg videre.

Da Frank møtte Bjørn var det kjærlighet ved første blikk. Nå er de blitt et som et gammelt ektepar

Finnmarkingene Frank Arne Olsen og Bjørn Sundquist er kjent fra to vidt forskjellige sjangre innen scenekunsten. Når de møtes på Kulturhuset neste uke viser de hva de har lært av hverandre.

 

Dette er en tabbe. De skulle ikke ha gitt opp. Her kunne vi faktisk fått se et menneske jobbe for å klare noe nytt, men de gidder ikke å ta tak i sin egen tematikk: Kan vi lære av andre? Kan jeg gjøre det du gjør?

Grove poenger

Etter hvert virker det som om Frank Arne Olsen får scene-Tourettes og må dra penisstørrelse og kjønnshår inn i nesten alt. Det er uklart om dette ødelegger mer enn det tilfører. Han får kanskje latteren han trenger – noe som gjør det mulig for han å utfolde seg nesten poetisk, som når han parodierer Kari Bremnes, der hun synes synd på menneskene som gikk rundt som om de hadde «vaiende siv inne i hodet sitt».

Olsens fantasi kan være helt nydelig. En av karakterene hans har laget seg en hjelm som har en antenne med frekvens til Gud. Det er en tosidig, sleip karakter som både snakker som Gud og seg selv, uten billige poenger.

Det er i disse små sketsjene at Sundquist og Olsen virkelig utfolder seg, og det minner meg om en type humor du bare finner mellom to virkelig gode venner – uten at blir internt. Publikum er da også med og ler av full hals.

Gjennom forestillingen tar Frank Arne Olsen og Bjørn Sundquist seg pauser. De sitter ved bordet og prater litt løst om karakterene med litt distanse. De slipper oss litt inn, samtidig som de får tid til å hente fram tidligere etablerte elementer.

Forventer mer

Forestillingen kunne trengt «et ytre øye», en regissør som kunne bundet sammen start og slutt. For her virker det dessverre som om sluttsangen ble skrevet dagen før. Ideen om at de skulle lære fra hverandre blir ikke tatt ordentlig tak i, og historien bygges på den ene assosiasjonen etter den andre – og spinner til slutt ut i ingenting. Selv om de henter tilbake enkelte ting, fremstår helheten stykkevis og delt.

På Kulturhusets nettside står det blant annet at Sundquist er blitt kåret til den beste norske skuespilleren gjennom tidene og at Olsen er revykonge. Selv om publikum får seg en god latter bør de likevel kunne forvente mer. Vi snakker om to store nordnorske ikoner, som burde bruke pengene fra denne forestillingen til å ansette en ordentlig regissør til neste forestilling. Dette er tull og tøys for de over 40 år som har råd til å kjøpe tull til 490 kroner billetten.