10 typer du garantert finner på hjemmekontoret

Hvis du ikke kjenner til en av disse, så er du garantert en av dem selv.
kultur

Det har blitt før og etter 12. mars her til lands. Da forandret alt seg for den norske befolkningen.

Tusenvis av virksomheter måtte stenge dørene, mange ble permitterte og de av oss som kunne det, ble oppfordret til hjemmekontor. Alt for å hindre spredningen av det hersens viruset.


50 tromsøværinger: – Dette gleder vi oss mest til å gjøre når koronakrisen er over

Klemmer, turer med venner, frihet, åpen barnehage og skole, hverdager, store middagsselskaper, konserter, teater, pub og fotball. Det er mye å glede seg til.


Dette har bidratt til at mange har måttet gjøre store endringer i livsførsel, som igjen har ført til at en rekke nye personlighetssider ved oss selv har kommet til syne. Det er ikke bare pent.

Her er 10 arketyper du garantert finner på flere tusen hjemmekontor over hele landet:

Bake-Benny

Benny er skilt småbarnsfar med voksne barn, og har en jobb i offentlig forvaltning han innerst inne hater. Nå er det, bokstavelig talt, andre boller. Hjemmekontoret er nemlig en ren velsignelse, og han slipper den masete sjefen, det grusomme åpne landskapet, den kjipe smalltalken rundt kaffemaskinen på jobb og de kleine ordspillene og den høylytte latteren fra Festkomite-Frida på nabopulten.

Benny har alltid hatt lyst til å bake, og han var en av dem som kjøpte inn en pall med tørrgjær da han så hva som kom. Så Benny baker. Herregud, som han baker. Boller, kaker, rundstykker, surdeigsbrød, lefser, sveler og kanelsnurrer. Resultatene gir han navn etter fornavnene på kolleger han misliker, også legger han ut bilder av dem i sosiale medier.


Kommentaren

Kan vi tulle litt nå?

Nei, det skal vi ikke. Vi skal derimot tulle masse! Jo mer uvesentlig og tullete, jo bedre er det. Fordi vi trenger det.


Den forrige rekorden hans i antall likes på en Facebook-post var 23, etter et uskarpt bilde av en laks på 400 gram, men bildene av de deformerte, avlange kanelsnurrene hans, under navnet «Kåre Kanelkuk», har sprengt alle parametere og gått viralt. I skrivende stund er den oppe i 14,3k.

Dette har gjort at han har allerede blitt Skype-intervjuet av både God Morgen Norge, Nordnytt og (siden han har feriehus på Sjøvegan) Salangen-Nyheter. Når den såkalte «krisen» er over, kommer Benny til å si opp jobben og starte bakeblogg på heltid.

Yoga-Jenny

En av de mest irriterende typene er Jenny. Jenny elsker myke, løse bukser og går rundt i en nuppete genser laget av organisk bomull, har litt halvfett hår oppe i en tufs på hodet og har bestandig bitte litt hasj under neglene.

Hun bruker koronatiden til å bedrive en slags åndelig renselse av seg selv ved kun å spise vegansk, organisk mat, gjøre yogaøvelser hver morgen og ta seg god tid til «mindful» meditasjon. Noe hun flittig deler på alle sine sosiale kanaler, med håp om at det kan gi henne litt inntekt til å spe på NAV-pengene ettersom hun ikke kan ha de yogatimene hun vanligvis pleier å ha.


Ny uke med hjemmekontor og hjemmeskole: Ett grep kan gjøre samarbeidet enklere

Her er tipsene som kan gjøre den nye hverdagen mer overkommelig.


Dessuten får hun naturligvis smettet inn noen deilige surdeigsbrød, inspirert av Berit Nordstrand-metoden, inn i ovnen i løpet av uken og prøver også da å selge surdeig-starter via ulike Facebook-grupper.

Jenny tror at man kan motkjempe koronaviruset ved hjelp av en myk kropp, et klart sinn, store doser C-vitamin og en liten dæsj illegale landbruksprodukter fra Afghanistan. I tillegg hjelper det på om man holder seg unna 5G og eksperimenterer med kreative urter i vinduskarmen.

Rocke-Rolf

Rolf har eid én kassegitar, og den knuste han i panna på Jan Eggum under et nachspiel på TIFF i 1994. For han hater kassegitarer og visesang. Rolf liker utelukkende hard rock spilt på instrumenter som kun fungerer når de er tilkoblet enorme mengder sterkstrøm og forsterkere større enn hus. Og han bruker alle pengene sine – som ikke går til mat, vinyl og øl – på å gå på konserter så elektriske at de påvirker strømprisene.

Under koronakrisa har dette nå blitt en umulighet, og de eneste konsertene som er å se, er de dølle, navlebeskuende og lavmælte unplugged-konsertene som tas opp på diverse hybler og stuer, med dårlig synk på lyden og bilde som bufrer.


Kommentaren

Hjemmekontortyper – der har du folk

– Hilde? Hilde, er du der? – Sorry, jeg måtte bare mate katten. Vel, det jeg ville frem til, var …


Til og med bandene han før kunne sette sin lit til, har nå begynt å spille akustisk. Skambankt og Raga Rockers unplugged! Det er jo helt katastrofe! Den eneste trøsten Rolf finner i situasjonen er at alle originalmedlemmene i Motörhead er døde, og at han vet han slipper å høre dem unplugged. Derfor spiller han «Killed By Death» av Motörhead på konstant repeat, mens han pimper bar Kalinka og slår hodet mot veggen.

Sammen for livet-Sandra

Sandra har alltid tenkt at hun gjerne kunne reise til Afrika og kjempe mot malaria, eller dra til flyktningleirer og hjelpe folk til et bedre liv. Men så har det nå en gang bare blitt med tanken da.

For den tanken inkluderer også å måtte sove i telt, spise med hendene eller ikke få eksemkremen sin hver dag, og det er rett og slett bare for uutholdelig for Sandra, så hun har blitt værende hjemme. Hun har så mye kjærlighet å gi, men også så mange unnskyldninger til hvorfor ting ofte blir veldig vanskelige å gjennomføre. Enten det er helsen, slekta eller egne behov.

Men, nå – under korona – da kan man være så sykt samfunnsengasjert og la det være samfunnets feil at man ikke kommer seg noe sted. Korona er bare <3 for Sandra.

Sandra har fra sin lune sofakrok blitt miljøverner (for hun kjører eller flyr ikke noe sted) samtidig som bidrar til å redde flyktningbarn i Moria (hun har nemlig skrevet «Think about the children!» på et ark, og sett alvorlig inn i mobilkameraet sitt mens hun holdt arket opp). Hun støtter naturlig nok sterkt opp om lokalsamfunnet ved å flittig ta i bruk emneknaggen #handlelokalt og bestille takeaway til døra minst tre ganger i uka. Også er hun naturligvis med i gruppen «Tromsø hjelper Tromsø», hvor hun kommenterer «jeg skulle gjerne ha hjulpet, men».

Journalist-Jølle

Jølle er motvillig satt til å jobbe på hjemmekontor, og siden han er dårlig til beins, er han forhindret fra å lage noe annet stoff enn det han klarer å lage fra eget hjem. Det begynte så uskyldig, med en entusiastisk serie av anmeldelser av byens restaurantmat som var å få kjøpt som takeaway, men da hans egen avis fortalte at også Mack og Graff kjørte ut øl til døra, gikk det mer eller mindre skeis med Jølle. For nå skulle det anmeldes øl, gett!

Etter å ha smakt seg gjennom alle de klassiske Mack-sortene, som Pilsener, 1877, Nordlys, Haakon, Isbjørn og Mack Fat, med lokalpatriotiske terningkast fra fem til seks, har han etter hvert gyvd løs på de mer aparte variantene fra mikrobryggene. IPA, stout, porter, ale, surøl, elefantøl, sjirafføl, flodhestøl og nordnorsk spesialøl laget på granbar og tørrfisk. Jølle, som i bryggeribransjen nå kun omtales som «Ølle-Jølle», har ikke hatt et edru sekund siden 13. mars, og korrekturprogrammene i avisa hans vrir seg nå i smerte når «anmeldelsene» eller «artiklene» hans bokstavelig talt renner inn.

Etter 14 mars har det ikke vært utdelt et eneste terningkast under 6, bortsett fra den sterke femmeren som ble gitt til innholdet fra Klorin-flaska han hadde vært uheldig å sette i kjøleskapet. «Hint av kattepiss, tørr ettersmak. Terningkascht fem» var den hele og fulle anmeldelsen.

Kjøleskapsmagnet-Kjersti

Vanligvis pleier Kjersti å være strukturert. Hun gjør sine plikter, går på jobb og er aldri for sen. Men når hun nå har hjemmekontor, har det bare sklidd helt fullstendig ut.

Kjersti kommuniserer kun med kollegaene sine via Teams og orker derfor verken å dusje eller føne seg om morgenen lenger. Hun har funnet fram en fast favoritt-joggedress som ligger oppvarmet på badegulvet, som hun ikler seg hver eneste morgen. Med litt maskara på er det nemlig ingen som kan avsløre at Kjersti har gått i en burgunder joggedress, uten BH under i snart en måned.


Tromsø-trio tilbyr coaching over nett: – Det er mange som sitter alene med tankene

Anne Katrine Haugen, Bente Mortensen og Ruth Hennie Olsen Tiberg har sammen startet et lavterskeltilbud for personer over 18 år som trenger noen å snakke med.


Tidligere, før koronaen, dersom Kjersti satt fast med arbeidsoppgavene, pleide hun å gå seg en runde på kontoret. Kanskje via kantina, ta en kopp kaffe, prate litt sjit med en Rumpeklaske-Roger – for å så sette seg tilbake på stubben. Nå går Kjersti strakeste veien og rett til kjøleskapet hver gang hun møter på motstand. Hun åpner opp døren og stirrer med tomt blikk inn i hyllene. Noen ganger skjærer hun en bit av en ost. Andre ganger stikker hun skjeen inn i leverposteien og gafler innpå. Iblant ender kalde middagsrester som egentlig burde vært kastet for tre dager siden på mystisk vis opp i munnen hennes.

Kjøleskapet har blitt svaret på alt. Virus-oppdatering? Kjøleskapet. Ingen som svarer telefonen? Kjøleskapet. Feil tall i Excel-dokumentet? Kjøleskapet. Bekymringer for skrantende innhold i kjøleskapet? Kjøleskapet.

Og joggebuksen har ved endt koronatid blitt til en tights.

Måke-Magne

Magne er stort sett en blid og glad mann. Han er en familiefar i begynnelsen av 40-åra, liker å sykle og gå på ski. Glad i en pils. Går stort sett i fine skjorter og lukter godt.

Men nå lever Magne i sitt livs mareritt. Ja, visst elsker han barna sine, men det er i kombinasjon med jobb og sosialisering utenfor husets fire vegger.

Vanligvis får han hver ukedag litt over syv og en halv time hvor han bare får jobbe og stirre uforstyrret inn i dataskjermen. Nå må han tilbringe disse timene sammen med barna sine, hjemme.

Det er et sant helvete for ham.

I begynnelsen stilte han opp på kontoret hver dag, alene, men innså at folk ville begynne å reagere på at han satt der. Derfor rigget han til hjemmekontor.

Magne har begynt å se mørkt på livet, og det å bli brukt som klatrestativ, samtidig som han venter på en automatisk oppdatering, gjør han fysisk uvel. Hver eneste bitte lille sjanse han får til å forlate huset benytter han seg av. Dobesøkene blir hyppigere og lengre. Samme med de «viktige jobbtelefonene som bare må tas utendørs»

Da snøen begynte å lave ned, takket han høyere makter for at han nå kunne komme seg ut, uten dårlig samvittighet. Tvert imot. Alle ble glade for at han orket å måke. For Magne har snømåkingen blitt et fristed. Det samme gjelder dersom man er fri for melk, bikkja trenger lufting eller at noen må kjøre varer hjem til svigermor.

Magne stiller opp, men hans nestekjærlighet er egentlig forkledd som et stort rop om hjelp.

Noia-Nina

Nina var allerede livredd for bakterier, smittsomme sykdommer og alt som minnet om dårlig hygiene. Nina er dama som fra før hentet barna sine i barnehagen med smittevernutstyr og munnmaske, og som fikk montert innsprøyting av Antibac i hjemmedusjens blandebatteri, uten å informere de andre.

Nina var derfor helt uten noen mulighet til å stramme inn på sikkerhetstiltakene når myndighetene ba alle om å gjøre det. Det eneste det var noe å gå på, var reglene om å holde avstand, så nå har hun fått satt opp skillevegger i alle husets rom, det er tvangsbruk av engangshansker for alle, og Rosita (4) og Manuél (6) får bare åpne munnen når det skal føres mat inn i svelget, som utelukkende er vegansk, vakuumert Drytech tilberedt i kokende Antibac.

Selv sitter hun for det meste innerst i et hjørne i stua, ikledd fullt smittevernutstyr importert direkte fra ledelsen i Kinas kommunistiske parti, bevæpnet med den mest avanserte vannpistolen på markedet, fulladet av Antibac, ispedd flytende saltsyre.

Incel-Iver

For Iver er livet under korona nesten helt likt som det bestandig har vært. Iver hater fysiske møter med andre mennesker og kommuniserer kun med dem digitalt. Han har i årevis ikke fattet hvorfor folk på død og liv skal samles og elsker tanken på at han nå kanskje kan rekruttere enda flere til sin måte å leve på.

Derfor nyter Iver tiden vi nå befinner oss i. Han blomstrer. Han slipper å gå på jobb og kan bare sitte hjemme. Noe han simpelthen elsker mer enn noe annet.

Der hvor folk flest går rundt som hodeløse høns og ikke aner hvordan de skal tilpasse seg sitt nye påtvungne levemønster, vet Iver akkurat når man bør gå på butikken for å unngå flest mulig, hvilke restauranter som gir mest for pengene når du bestiller takeaway og hvordan man på raskest og mest effektiv måte kan jobbe hjemmefra.

I tillegg trenger ikke Iver lenger kjenne på den ustanselige kjipe følelsen av å gå glipp av noe. Det er ingen single som får seg et ligg nå. Det er ingen som har dødskule fester eller sitter i store gjenger på byen. Det er ingen konserter eller forestillinger. Det er heller ingen kolleger som maser om å ta øl etter jobb, ingen personalfester, ingen blåturer eller andre kjipe ting han alltid må finne på unnskyldninger til å si nei til.

Iver feirer livet hver dag nå med ostepop og Urge og håper at dette viruset aldri vil slippe taket i verden. Likevel kjenner han litt på en underbyggende angst for at Netflix og HBO skal gå tom for stoff han ikke har sett. Den femte runden med Game of Thrones er nemlig bare sånn passe.

Vippse-Vanja

Vanja elsker visesang over alt i verden, kan simpelthen ikke få nok av det, og har konsekvent omtalt Bob Dylan som «Judas» siden 17. mai 1966, da den forhenværende visesangeren tok fram elgitaren på en konsert i Manchester. Hun sitter alltid fremst på alle visekonsertene som avholdes i byen, og er kjent for å synge med så mye, og så høyt, og temmelig falskt, at hun i interne visekretser går under navnet «Vrinske-Vanja».

Da koronaen feide inn over landet, ble hun først helt lammet av en intens angst som følge av alle visekonsertene hun kom til å glipp av, men motgang ble straks snudd til det som nå virker som en evig opptur.

Navnet på den kulturelle livbøyen var «akustiske strømmekonserter». Enhver person i landet med kassegitar eller piano skulle nå tjene til livets opphold gjennom akustiske konserter – uten publikum – på nettet, der billettpenger er erstattet av Vipps-bidrag fra seerne.

Og ikke nok med det, selv artister og band som før spilte hard rock’n’roll, punk og metal, spiller nå plutselig visesangeversjoner av låtene sine, og alt høres ut som enten Bob Dylan pre 17. mai 1966, eller Joni Mitchell. Og Vanja kan synge med uten at noen i hele verden rynker på nesa. Som hun gjør til gagns.

Vanja har derfor overført hele boligkreditten til sin Vippskonto, og har bare sovet til sammen fire timer siden 12. mars. At hun må selge huset, kassegitaren, de gambiske tremaskene, didgeridooen og den personlig signerte plakaten av Gitarkameratene før sankthans orker hun bare ikke tenke på nå. Dette vinduet varer jo ikke evig. Nå skal det vise-vippses!