Bokanmeldelse: «30 dager i april 2020» av Linn Skåber (red.):

Imponerende kontaktliste

En redaktør med en imponerende kontaktliste, og én tekst per dag i april 2020. Linn Skåber har på rekordtid satt sammen en situasjonsrapport fra Norge i koronaens tid.

IMPONERENDE REDAKTØR: Linn Skåber (50) har laget corona-bok på rekordtid.  Foto: Frode Hansen (VG)

4

kultur

Kjente forfattere som Jan Kjærstad, Unni Lindell og Anne B. Ragde har bidratt, men også leger og andre som har kjempet i pandemiens frontlinje.


Egon takket først nei til å bidra i Linn Skåbers nye korona-bok – så fikk han vite hvilke andre forfattere som hadde takket ja

I den nye boka «30 dager i april 2020» har Linn Skåber fått med seg forfattere som Anne B. Ragde, Knut Nærum, Åsne Seierstad, Jan Kjærstad og – så vidt – iTromsøs Egon Holstad.


Det er snakk om litterær ferskvare, og det er nok bare de færreste av tekstene som vil tåle langvarig lagring.

Det mest slående med denne boken er ellers at de fleste bidragene virker så avbalanserte og fornuftige. Bare sjelden bryter den ekte fortvilelsen og forvirringen gjennom.

Nå kan vi så smått begynne å tro at det kommer en hverdag igjen etter covid-19. Da vil nok mange finne mening i å kunne debrife de smått uvirkelige vårdagene som vi har gjennomlevd etter «nedstengningen» 12. mars.

Slik lest kan «30 dager i april 2020» absolutt ha en hensikt.

Men det hjelper å ha et ekte litterært temperament som du ikke er redd for å bruke for hva det er verdt. Som når Anne B. Ragde på fandenivoldsk vis skriver om aldersdiskriminering trigget av coronaen, eller når Knut Nærum på sitt underspilte vis skriver om hvordan man forholder seg til «en metafor i stua».

For meg er bokens høydepunkt Jan Kjærstads tekst, der han skildrer hvordan konsentrasjonsproblemene fikk ham til «å gå på Facebook». I løpet av kort tid hadde han 3000 venner, og plutselig var han blitt mer sosial enn på lenge! Nå lengter han bare tilbake til en normalsituasjon og sin – selvvalgte – isolasjon.

Blant alle disse profesjonelt skrivende menneskene er det heldigvis også funnet plass til andre perspektiver.

Som bidraget til Tina Schau som er nylig kreftoperert og dermed befinner seg i risikosonen. Hun skriver godt og enkelt om sin egen situasjon.

Det samme gjør Margit Jarlsdatter Hovind, som er lege på Ahus og rapporterer fra frontlinjen. Og 17 år gamle Olea Jensine Mosli Sæther gir oss det helt nødvendige ungdomsperspektivet.

Egon Holstad har levert en heidundrende tekst om alt han har savnet og lengtet etter i koronatiden. Jeg tror han oppsummerer både boken og hele denne våren best:

«Vi kan jo ikke slutte å håpe, dét skulle tatt seg ut. Så vær snille mot hverandre, folkens. Vi sees på den andre siden. Vi gjør jo det.»