NovelleCup 2021:

Kritisk til flyttinga av Åsgård: – De som sitter og bestemmer må enten har røyka noe, eller så har de aldri vært på et mørkt sted

Kjersti Kollbotn (62) deltar i årets NovelleCup med en novelle som tar for seg psykisk helse.

FORFATTER PÅ HELTID: For fem år siden kunne Kjersti Kollbotn slutte i jobben som byplanlegger og bli forfatter på heltid. I år deltar hun i NovelleCup for første gang.  Foto: Ronald Johansen

kultur

Om forfatteren

Navn: Kjersti Kollbotn

Alder: 62

Yrke: Tidligere byplanlegger, forfatter på heltid siden 2016

Favorittbok: «Uroens bok» av Fernando Pessoa

Aktuell med: Skriver på en roman, «Vedvarende svake lag», som skal gis ut til våren

Deltar med novellen: «Lagring»


En spontan tanke kom til Kjersti Kollbotn i sommer. Hun hadde litt tid til overs og bestemte seg på å hive seg med i skrivekonkurransen NovelleCup.

– Å skrive noveller er en krevende og utfordrende sjanger, syns jeg. Det er jo gøy å utfordre seg selv litt. I tillegg kan det være greit med konkrete mål å skrive mot, og ikke bare skrive for å skrive.

– Er det ekstra skummelt å konkurrere i en slik konkurranse når man er forfatter på heltid?

– Nei, for jeg ser ikke på dette som en konkurranse, mer som en fantastisk mulighet for å spre lese- og skrivelyst. Det er suverent at folk hiver seg med, både etablerte forfattere og de som er helt nye. Hva er det verste som kan skje, liksom? Man dauer jo ikke av det.

Indre uro

Kollbotn begynte å skrive allerede som tenåring, og debuterte med «Dikt i vinduet» i 1992. Hun har gått en del forfatterstudier, men så er det jo slik, forteller hun, at det kun er 24 timer i døgnet, og med barn og oppvekst var det vanskelig å finne tid til å komme i land med en bok.

– Alle som skriver kjenner nok igjen den frustrasjonen, at det er andre ting som må ta oppmerksomheten din. Men når barna er små er det slik det må være, har du unger så har du unger, og det er fint. Nå har jeg tid og penger nok til å holde på med litteratur uten å kjøre et dobbelt og trippelt løp, og føles veldig bra.

– Hvorfor skriver du?

– Det spurte faren min meg også om. Jeg svarte ham vel noe som at det er fordi jeg har så mye indre uro, i positiv forstand, det surrer og går inni knollen og systemet hele tiden. Da er det veldig godt å få formulert seg på et vis.

Om psykisk helse

Novellen Kollbotn deltar med heter «Lagring». Den forteller om Gyda som har en psykisk lidelse og som har noen finurlige tanker rundt alt rundt seg.

– Temaet er den knappe ressursen vi har i samfunnet til å hjelpe mennesker som sliter psykisk av en eller annen grunn, ofte på grunn av en skade påført av andre som ikke må ta konsekvensene. Det er lange ventelister og et nåløye for å få hjelp når man endelig kommer fremst i køen, sier Kollbotn.

– Tromsø topper selvmordsstatistikken, og så bestemmer man her at Åsgård skal flyttes til Breivika, en trafikkmaskin. Uten at jeg har full oversikt, vil jeg si at det er å ikke ta mennesker som sliter på alvor.

– Det minste man kan forlange

Kollbotn forteller at hun har vært byplanlegger i 40 år, og at hun ikke tror at en tietasjes bygning midt i en trafikkmaskin, ikke vil gi mennesker som er på en mørk plass det de trenger av ro, hvile, natur, omsorg og stillhet.

– De som sitter og bestemmer må enten har røyka noe, eller så har de aldri vært en rund ball som ho Gyda i novella mi kaller seg selv, på et mørk sted. Å bli tatt på alvor når man sliter, er det minste man kan forlange.

Hva hun skal gjøre med premien på 40.000 kroner hvis hun vinner, har hun ikke tenkt så mye over.

– Det er mye moro man kan gjøre for 40.000, sier Kollbotn og ler.

– Men det hadde jo vært moro å kunne sitte et sted i utlandet og skive ferdig romanen min.