Tror vi helt på kjærligheten?

Kan vi helt tro på kjærligheten i HTs "Romeo og Julie"?

4

Hålogaland Teater: "Romeo & Julie" av William Shakespeare. Gjendiktet til nordnorsk av Ragnar Olsen
kultur

Temaet som i denne klassikeren dramatiseres, er en nedarvet fiendskap mellom de to familiene Capulet og Montague, og den umulige kjærligheten mellom to unge.

På tross av fiendskapet som krever avstand, og som avler slåsskamper og død når avstanden ikke holdes, får de to unge fra hver sin familie en mulighet til å møtes.

Dette møtet er et av denne oppsetningas fineste øyeblikk.

I en setting der det ikke er mye annet som bygger opp om romantikken, slår det likevel gnister mellom Romeo Montague (Nils Jørgen Kaalstad) og Julie Capulet (Stine Mari Fyrileiv) der de litt stivbeint danser sakte vals, som med en mollstemt tristhet bærer i seg hele fortsettelsen av den tragiske historien.

Vakker forelskelse

Jeg tror på dette forelskelsens øyeblikk, men sliter med å se at gnisten utvikler seg til en ildfull kjærlighet så sterk at det kun er døden som kan stoppe den.

Det blir for grunt, for kjappe møter og for mange forstyrrende elementer

I Jurij Butusovs oppsetning av "Romeo og Julie" dreier mye seg om fiendskap og et nedarvet hat som forgifter alt det kommer i kontakt med.

Butusov tar publikum med seg inn i en mannsverden der det er det helt og holdent er det "mannlige" som råder grunnen.

Ja, dette er en verden så til de grader dominert av menn at til og med den personen som ved siden av Julie er oppsetningas fremste representantene for kvinnelighet og andre mykere verdier, er gjort til mann; ammen spilles av Kristian Fredrik Figenschow jr.

Uheldig komikk

Med all respekt for den innsats Figenschow gjør i denne rollen, må det likevel være lov å spørre hvorfor man har valgt å gjøre dette grepet.

På meg virker det i alle fall avsporende. En mann i kvinneklær blir veldig lett komisk. Denne komikken tilslører og dekker over noe av det som lett kunne blitt noen av de mest vare og fine øyeblikkene i denne oppsetninga.

Og de vare øyeblikkene er viktige i kontrast til den barske mannsverden som ellers dominerer så mye. For meg er det ikke komisk men tragisk at til og med ammen er en del av den brutale mannsverdenen som ikke levner mye plass til kjærligheten.

Men for all del; komikken har alltid vært en del av de univers Shakespeare skapte, også i hans tragedier. Shakespeare hadde en filosofi som sa at publikum skulle underholdes, og underholdt blir vi også på Scene Vest.

Av og til så mye underholdt at det nesten blir for mye av det gode av slapstick og ordspill.

Tydelig og klar

Om jeg synes Hålogaland Teaters "Romeo og Julie" har sine svakheter, så er dette likevel ei forestilling som ikke er uten nerve og karakter. Det fortelles en historie som blir stående tydelig og klar, og som har et budskap som dessverre fortsatt er aktuelt.

En usedvanlig vellykket scenografi fra Alexandr Shishkin tar i bruk alle det moderne scenehusets muligheter, og har et utsøkt samspill med Øystein Heitmanns lysdesign.

Dette blir vesentlige element i presentasjonen av de vekslende stemningene i forestillinga. Sammen med Nikolaj Reutovs gjenkjennbare, overraskende og repeterende musikkvalg gir disse sidene ved forestillinga oss en mulighet til å gå mer i dybden enn de ofte litt overflatiske persontegningene det synes å være lagt opp til.

Men av og til blir symbolikken i scenografien litt for påtrengende, og noen steder kunne det vært gjort noe med volumet på musikken for å hindre at den overdøver deler av monologene som ofte har svært viktige funksjoner i Shakespeares dramatikk.

Det er i dem vi som publikum får innblikk i karakterenes forståelse av seg selv, og ikke minst deres endringer i selvforståelse.