Det er i år 200 år siden Giuseppe Verdi ble født, og samarbeidet mellom Den Norske Opera og Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, hvor nasjonaloperaen blant anna bidrar med noen av landets flotteste operasangere, regi, kostymer og scenografi, har resultert i at oppsetninga av ''La Traviata'' er blitt ei jubileumsmarkering den gamle mester verdig.

Denne Verdi-operaen er en av tidenes største operasuksesser. Den har engasjert og berørt publikum i 160 år. «La Traviata» er en opera i tre akter om kurtisanen Violetta som tross motstridende følelser faller for den unge og lidenskapelige adelsmannen Alfredo Germont. De flytter vekk fra Paris — til et nytt liv i landlige omgivelser. Idyllen tar brått slutt når Violetta en dag får besøk av Giorgio, Alfredos far, og hennes fortid innhenter henne.

Krevende

«La Traviata» er en opera som stiller store krav til de tre hovedpersonene, og de leverer på høyt nivå både i forhold til sangen og det skuespillet.

Birgitte Christensen som Violetta imponerer med stort spenn i sitt sanglige uttrykk hvor både temperament, virtuositet og ikke minst det lyriske i 3. akt gjør at hun gir oss en strålende tolkning av Violetta.

Også Marius Roth Christensens lette og lyse tenor kler Alfredo-skikkelsen godt. Han skaper med sin stemme en troverdig skikkelse, selv om han i sin framtoning kanskje ble litt for forsiktig.

Barytonen Yngve André Sølberg har hatt mange store roller ved Nasjonaloperaen de senere årene, og slik han løste sin rolle som Germont i «La Traviata», skjønner man lett hvorfor. Hans praktfulle tenor og tyngden i den sceniske framtoning er strålende. Dette er også vesentlig for at duetten mellom Germont og Violetta i første del av andre akt for meg blir et høydepunkt i forestillinga med stor innlevelseskraft både i musikken og historien fra begge de involverte.

Helhet

Det skal imidlertid mer till enn tre gode hovedroller for å gjøre ei forestilling. Sunniva Bodin skaper gjennom sin enkle, stramme og effektive scenografi og friske kostymer ei flott ramme for forestillinga. Korsatsene har kraft og presisjon. All ære til kormester Ursa Lah og korsangerne fra VokalArt i Bodø og Musikkonservatoriet i Tromsø. Også flere av sangerne i de mindre rollene overbeviser. Ikke minst gjelder dette Angelica Voje som gjør sin Flora-rolle både frekt og bestemt.

Også orkesteret leverer godt i en opera som også gir bra rom for det instrumentale. Det er god kommunikasjon mellom orkestergrav og scene. Litt synd at den trange orkestergrava i Kulturhuset ikke gir de aller beste vilkår for musikken.