Den lot vente på seg i mange år, Line Saus’ albumdebut som soloartist. Etter at hun dukket opp i front av rockbandet Pulp Vixen på midten av 90-tallet ble det stort sett sporadiske fremstøt i et par andre band.

Men for tre år siden begynte Tromsø-artisten å gi ut musikk under eget navn – og det var åpenbart på høy tid! «Waltz in the Vapor» er et album som tråkker deg på tærne, stirrer deg i intenst øynene, og nekter å slippe taket før spilletida er over.

Den iboende melankolien og mystikken skaper en stemning man ikke klarer å unnslippe, idet man vandrer med ørene på stilk gjennom det gotiske eventyrlandskapet.

Dette er musikk med klare cinematiske kvaliteter, der Line Saus holder seg til svart-hvitt formatet. Gjennom hele albumet flørter hun med mørket, og låtene bør være en drøm for enhver videoregissør som har lyst til å forsterke inntrykkene med bilder, kulisser og landskap.

Å dra referanser til The Walkabouts og Nick Cave & the Bad Seeds er uunngåelig, men etter lang fartstid i musikken har Line Saus skapt et eget formspråk. Folk, americana, pop og 90-tallets såkalt alternative rock veves sammen til et teppe der man oppdager flere nyanser for hver gjennomlytting.

Å skille seg ut som vokalist er heller ikke lett, men Saus har sin helt egen stil. Hennes unike frasering og moderate vibrato gjør at man øyeblikkelig drar kjensel på stemmen, som ligger et mellom en ung Marianne Faithfull og en lumsk Debbie Harry.

«Chasing Ghosts» er et sterkt åpningsspor, og «The Fall» er like lekker som intens. At man bytter favorittlåt for hvert gjenhør en styrke for ethvert album, og i skrivende stund er det kraftpakken «Close the Gap» og den forføreriske «Laid with the Devil» som veksler på å ringe i undertegnedes hode.

Line Saus viser seg også som en knakende god historieforteller over disse åtte kapitlene, der lyrikken gir oss tydelige bilder som går hånd i hånd meg musikken. Flere iørefallende refrenger holder lytteren på tærne.

Tromsø-rockens sessiongitarist numero uno, Håvard Stangnes, har blitt en mer eller mindre fast følgesvenn for Saus. Melodien og Saus’ stemme innehar hovedrollen hele veien, men Stangnes gjør på denne skiva en kritisk viktig jobb som sidekick. Gitarer i diverse fjonge varianter broderer lekre arrangementer på toppen av kompet. Strengene kan stryke deg langs kinnet eller sørge for små elektriske støt der det trengs.

Et kaldt slør av lekker synth og orgel hviler også over flere av låtene, som gir musikken både friskhet og størrelse. Stian Grønbech (tangenter/gitarer), Torbjørn Rogde (bass) og Truls Norbye (trommer) danner en tung og mektig grunnmur – i fin kontrast til Line Saus mer delikate, feminine uttrykk.

Til tross for gode låter, er det smart at plata kun har åtte låter spredt over en halvtime. Det lille ankepunktet med denne utgivelsen er nemlig at låtene er nokså like, både i humør og fremtoning. Tempoet er gjennomgående rolig, og stemningen såpass monoton at man blir mett og fornøyd, men gjerne står over desserten idet siste tone av «Waltz in the Vapor» fader ut.

EP-en «Down the Hole» (2018) var solid, men med «Waltz in the Vapor» bretter Line Saus opp ermene på alvor. Denne plata er nemlig alvorlig bra.