Enhver bølge, enten det er politikk eller mote/trender, får til slutt sitt rettmessige, kontrære tilsvar. Da pandemien tvang store deler av musikklivet ned i kne, og isolasjon og karantene ble dagligdags, var akustiske konserter, gjerne strømmet fra passe shady hjemmekontor/-scener den vesentligste beholdningen vi satt igjen med. Det var ikke utelukkende positivt, må det være lov å si.

Når man fratas muligheten til å samles i samme rom, forsvinner også både øvingslokalet, konsertscenene og alt annet som er gøy. Dette har den gamle ringreven Arne Thelin grepet begjærlig, og heller brukt som et energisk påfyll og drivkraft til å lage rock med de tilgjengelige metodene som var.

Thelin burde være kjent for dem som fulgte med i norsk rocks undergrunn på nittitallet, da han frontet band som The Cosmic Dropouts, The Lust-O-Rama, The Kwyet Kings, The Bittersweets osv., i tillegg til å drifte labelen That’s Entertainment Records. Thelin, som nå bor i Montenegro, satt inne med masse ideer, så han kontaktet sin gamle våpendrager i Moss, Stu Manx (Stig Amundsen, som har spilt i Gluecifer, Yum Yums og The Kwyet Kings) og fikk ham til å bistå med riff og ideer.

Denne duoen er kraftsenteret i bandet, og dernest har de hentet inn en haug folk fra inn- og utland. Geir Nilsen på orgel (mest kjent fra bandene Russian Amcar Club og Popcorn Explosion) er umiskjennelig (han har til og med lagt et lite hammondparti med Grieg midt i sistelåten), og med Karen Cuda (bassist i en sen utgave av Nashville Pussy) på bass og kor, og Håvard Takle Ohr (El Cuero og Kvelertak) på trommer, var reisverket der. Håkon Gebhardt har mikset og lagt på både strenger og trommer. Samt at det vrimler av enkeltbidrag fra diverse gjester.

Skiva har jævla mye vilje i seg, da den på sett og vis er laget under helt koko forhold. Når man da likevel legger så mye flid i resultatet (coveret er utsøkt), og man leier inn Ed Stasium til å mikse resultatet (Hoodoo Gurus, The Long Ryders, The Ramones, Reverend Horton Heat m.fl.), vil man jo noe med dette.

Flere av låtene er også direkte catchy, og særlig singlene «Manic Posessive» og «Long Gone Misery», samt poplåten «Nomad’s Land» (der Gregg fra The Cynics har lagt på gitar). Skiva spriker likevel en del, og bærer også preg av å være et lappeteppe av lydfiler sendt på kryss og tvers av kontinentet og Atlanteren. En god del av det er spilt inn på bidragsyternes mobiltelefoner, og med det utgangspunktet har nok Ed Stasium vært småsvett i grunnarbeidet.

Det er særlig vokalen som lider litt under dette. Thelin er best når han høres ut som han har Fanden i hælene (eller selv jager ham), og når sporene hans er spilt inn på telefonen, inni bilen hans, skal det selvsagt godt gjøres å få det beste ut av det.

Trommesporene til Ohr låter for øvrig helt knall, og jeg lot meg først more av at han slår trommer på låten «Black Vultures», som har refrenglinja «Hate will get us somewhere», siden han før har slått trommer på El Cuero-låten «Hate Will Get Us Nowhere». Også viste det seg at dette er den eneste låten han ikke spiller på, der Gebhardt slår. Typisk!

Så til tross for dogmene eller prinsippene om at dette skulle gjøres på akkurat denne måten, sitter jeg med følelse av at det kunne blitt enda bedre inne i et studio, på gamlemåten. Men så var det denne fuckings pandemien, da. Liveutgaven av bandet, hvis vi får oppleve noe sånt, vil nok derfor hente enda mer ut av materialet her. Skal vi håpe på noen festivaler eller lugubre buler i 2022? Ja, det tenker jeg vi gjør.