Å gå på konsert på en søndag er egentlig helt perfekt, og i særdeleshet når det er musikk av det mindre hardtslående slaget.

Med tidlig konsertstart (klokka 21) blir man ferdig i god tid til å ta sistebussen hjem, og det setter ei helt særegen stemning.

Nå er publikum i Tromsø som regel veldig disiplinerte og oppmerksom på hva som skjer på scenen, men på søndager blir det enda bedre. Det hvilte således nesten ei sakral stemning i lokalene på Bastard Bar denne søndagen, da en av de mest lovende countryartistene fra USA det siste året, Joshua Ray Walker, sveipet innom byen på sin aller første europaturné.

Debutskiva «Wish You Were Here», som kom tidligere i år, er ei knallsterk plate, breddfull av eminente låter, og der Walkers eksepsjonelle stemme slår en i bakken allerede etter første runde. Skiva er elegant produsert, der Walker backes av en gjeng dyktige kompanjonger, men alene med kassegitar er det et helt annet game, der man fort avsløres, om ikke evnene er intakte.

I Joshua Ray Walkers tilfelle er det heller enda bedre. Ikke for dét, jeg skulle gjerne sett ham med fullt band, men når en musiker er så til de grader komplett, både hva angår stemmeprakt, gitartekniske skills og generell formidlingsevne, trenger man ikke mer enn ham alene, samt et lydhørt publikum, for å smelte sammen til en enhet man sjelden opplever, ikke minst innenfor en genre som er så til grader overbefolket av helt OK artister.

Han entrer scenen med en drink i hånden, er kledd i hawaiiskjorte, dongerivest og cowboyhatt, setter seg på en barkrakk og begynner å snakke selvsikkert, med akkurat passe mengde ærbødighet over å være på sin første turné, over å ha tatt sin første flytur i livet sitt og over folk som har orket å ta turen en søndag.

Han er helt vilt god på gitar, med en teknikk ikke ulik den durkdrevne traktører av banjo utøver, og veksler mellom virtuos og tandert fingerspill via fjellstø pickin’ Lightning Hopkins ville vært stolt av. Vokalen er så crispy, så krystallren og så kraftig at han ikke hadde trengt noe PA for å få trøkk. Stemmen hans er ei blanding av Chris Isaak, Jimmie Rodgers og en ung Dwight Yoakam, men med masse særpreg, og ikke minst med den nødvendige sårheten og countryknekken musikk på dette nivået krever.

Materialet hans er selvsagt hovedsakelig sentrert rundt debutplata, men vi får også et knippe smakebiter på den neste og kommende plata, og de holder alle et svimlende høyt nivå, både melodi- og tekstmessig.

For han har vanvittig snert i penna si også, Walker. Likevel trøkker han inn noen coverlåter, deriblant en overraskende versjon av «Hello» av, av alle, Lionel Richie, som plutselig fremstår som en av de beste countrylåtene som er laget.

Det blir også applaudert entusiastisk av publikum når han annonserer en Townes Van Zandt-låt, og man begynner diskret å se seg rundt i lokalet etter de tre andre gitaristene man tror man hører, når han gjør en helt vill bluegrasstolkning av «White Freightliner Blues».

Men det er hans eget materiale som er hans sterkeste våpen. Skulle man trekke frem enkeltlåter er det «Lot Lizard» som hypnotiserer, men når han som siste annonserte låt gjør «Canyon» er det vanskelig å holde tårer tilbake, så voldsomt og – på en rar og bra måte – knallhardt er det.

I’m a big, big manNot just in size or in statureIn terms of space that can’t be filledI’m a bottomless canyonWithout a drop to spillAre you proud of me?Are you proud of what I do?I’ve tried to be a better manThan the one that you knew

I’ma miss you when you’re not aroundThough I wasn’t around for youWhen your broken body’s in the groundI’ll hope there’s room for two

Det er jo ingen andre som skriver slikt om dagen. Og han har allerede en drøss låter spekket med linjer på samme nivå.

Konserten søndags kveld er noe av det aller beste jeg har sett på år og dag. På vei hjem tenkte jeg flere ganger på hva faen det var som ramlet ned i hodene på oss heldige som var der. Man fikk en følelse av å ha bivånet noe ekstraordinært stort og bra, og det er heller ikke utenkelig at denne seansen kommer til å bli husket som en «Husker du da man så Joshua Ray Walker på en liten klubb?»-kveld.

For det er i grunn rart han ikke er mer kjent. Hvis det eksisterer et minimum av rettferdighet og fornuft, ikke at jeg har spesielt troen på menneskeheten, men likevel, så burde mannen snart spise kirsebær med artister som i dag spiller på betydelig større steder enn Bastard Bar. Det kan godt skje allerede på den bebudede andreskiva utpå nyåret. Jeg håper det iallfall, og ikke minst at han kommer tilbake til et utsolgt lokale i Ishavsbyen.

Og til slutt må man igjen bare takke The North Country Fair, denne idealistiske og flinke gjengen, med Anette Walle som ubestridt master of ceremonies, for at vi flere ganger i måneden får anledning til å oppleve konserter som dette. Det er virkelig ikke noe folk i Tromsø og omegn bør ta for gitt.