Da The Black Keys ga ut «Brothers» i 2010, satt man igjen med en følelse at verdensherredømme var et nøkternt mål for kraftduoen. Den mer spinkle og kvasse garasjelyden fra de foregående skivene var skjøvet til side for en kompleks og mer orkestrert produksjon, gjort i samarbeid med velrenommerte Danger Mouse.

Det var en herlig smeltedigel mellom soul, pop, hip hop og klassisk rock’n’roll, så velklingende, mykt og luftig at den opplevdes som sjukt slitesterk og eviggrønn. I ettertid har den stått seg som et av de siste mesterverk der ute, men lider likevel av i overkant mange låter, selv om slikt lett fikses i strømmetjenestenes nådeløse univers. Turneen de gjorde i kjølvannet av skiva var enorm (iallfall den konserten jeg så).

Den kjappe oppfølgeren «El Camino» (2011) surfet nok godt på medvinden av forløperen, for den hørte jeg lite på etter release-rusen hadde lagt seg. «Turn Blue» fra 2014 hadde jeg nesten glemt at eksisterte, hvor urettferdig og feil det en måtte være.

Det var akkurat som de hadde funnet en formel de elsket, og deretter bare skjøv inn alle ideer i denne transformatoren, slik at det som kom ut på andre siden hørtes så kalkulert og forutsigbart ut, som om alle låtene var ment for reklamefilmer til produkter rettet mot unge og pene hipstere med velfylte lommebøker. Velspilt, elegant produsert og alt det der. Men det føles ikke verken viktig eller spennende (to ord som egentlig er forbudt å bruke for å beskrive musikk, men det får våge seg).

«‘Let’s Rock’» (trøste og bære, for en døv tittel. Den skal forresten skrives med et ‘-tegn på hver side, som om det er viktig, litt som det meningsløse og irriterende kolonet i by:Larm) er første skive på fem år, og nå forsøker de å gå litt mer tilbake til egne røtter. Plata er spilt inn live i Auerbachs eget studio i Nashville, og med et nedstrippet lag, der Dan Auerbach og Patrick Carney (han i duoen ingen husker hva heter) bare backes av kordamene Leisa Hans and Ashley Wilcoxson.

Carney har i forkant kalt skiva en hyllest til den elektriske gitaren, og dette poenget er litt vanskelig å kjøpe som troverdig, selv om det vitterlig er masse gitarer her. Auerbach er jo et råskinn med fjøla, men det er lite her som vekker oppsikt, iallfall målt opp hans tidligere bravader med samme instrument.

Nå starter riktig nok et av skivas mest catchy spor, «Every Little Thing», opp med et lite vink til Hendrix’ «Foxey Lady», men den som forventer lag på lag med elektriske kaskader av gitarøs, vil nok bli skuffet. Jeg synes dessuten det er altfor glatt produsert.

Her om dagen satt jeg i en taxi der sjåføren spilte ZZ Top-skiva «Afterburner», denne storselgende rockskiva som i ettertid høres ut som discorock laget av gamle bluesgubber, og i låten «Lo/Hi» er det nettopp denne skiva jeg tenker på. Det er ikke bare positivt, selv om gospelrefrenget er enestående, dét skal de ha.

Fire ganger har jeg nå hørt gjennom hele skiva, og den sliter med å feste seg. Låtene glir inn i hverandre, og jeg husker dem dårlig, selv om jeg seriøst prøver hardt. Parallelt med fremveksten av The Black Keys har Auerbach slått seg opp som en av de beste produsentene som er der ute.

Det han har gjort for så forskjellige navn som Dr John, Brian Olive, Night Beats, Nikki Lane, Bombino, Parting Gifts og en haug andre er utsøkt og eminent. For min del må han nå gjerne satse mer på denne karriereveien. Eller gi ut enda ei soloskive, der han stripper helt ned. «‘Let’s Rock’» havner nemlig fort i bunken for skiver man glemmer at finnes.

Svak firer eller sterk treer? Lander på det første, fordi jeg i bunn og grunn heier på dem.

THE BLACK KEYS «’Let’s Rock’» (Nonesuch/Warner).