Prisbelønnede «Et helt nytt liv» skiller seg ganske så kraftig fra den «standard» barnehjemsfilmen. Her der det ingen overgrep som skildres. Det finnes ingen ond bestyrer, ei heller onde og eldre barn som utøver vold. Derimot er det en klar og usentimental skildring, basert på regissørens egen minner fra tiden som barnehjemsbarn i Sør-Korea, som følger. Med et veldig enkelt språk og et kamera som gjennom korte glimt forteller sin historie.
I hovedrollen finner vi Sae-ron Kim som unge Jinhee som blir overlatt av sin far til et barnehjem i Sør-Korea. Tanken bak er at hun skal få et bedre liv gjennom adopsjon. Filmen følger Jinhee gjennom hennes nye hverdag og fram til hun blir adoptert bort. Hele tiden sett gjennom hennes øyne, og fortalt gjennom et barns logikk.
Unge Sae-ron Kim gjør en fabelaktig rolle, og får god støtte fra flere av de andre barneskuespillerne. Situasjonene har en sårbarhet ved seg som kommer av troverdighet og gjenkjennbarhet. Kameraet inntar en helt nøytral observatørrolle som kler filmen godt. Derimot føler jeg at regissørens bruk av tungladen symbolikk i enkelte situasjoner ikke føles nødvendig, og heller går på tvers av stemningen i filmen ellers. Kanskje det er tatt med for å bryte litt opp i en historie som faktisk etter hvert får en viss monoton stemning, samme hvor bra det er skildret. For underbruken av dramatiske hendelser i filmen ellers er såpass mye brukt at den, merkelig nok, ender opp med å motarbeide sin egen effekt til slutt. Synd, da det egentlig er en fin og var historie som blir fortalt på en ekte og ærlig måte.
Filmen vises på Verdensteatret i perioden 4/2 - 11/2.