«Blodig alvor» starter med at en stemme annonserer over høyttalerne:

– Velkommen til århundrets kamp som er på blodig alvor. Reglene er underlagt den enkeltes moral.

Deretter kommer de fire skuespillerne inn på scenen, som om de blir ropt opp til en boksekamp. Det er tidlig etablert at her blir det en kamp, og det tar ikke lang tid før det hagler med spydigheter mellom de fire.

Sklir ut

Handlingen finner sted i stua hjemme hos Veronika (Trude Øines) og Mikael (Kristian Fr. Figenschow jr.). De har invitert Anette (Anethe Alfsvåg) og Allan (Marius Lien) for å snakke ut om en episode mellom sine to sønner. Ved Prestvannet skal de to 11-åringene ha blitt uenige, og sønnen til Anette og Allan slår klassekameraten i ansiktet med en stokk. De to parene starter samtalen forholdsvis saklig, men sklir etter hvert over i problemer som parene har seg imellom.

Spydige kommentarer

Det blir etter hvert full klinsj, og det hele er sydd sammen med humor. Det er lett å kjenne igjen de fire karakterene på scenen. Likevel klarer skuespillerne å ikke gjøre det forutsigbart. Regissør Ketil Høegh har tidligere sagt at han lover pengene tilbake hvis publikum ikke kjenner seg igjen i stykket. Det er lite som tyder på at han må åpne lommeboka.

Skuespillerne er veldig gode på vendingene, når de veksler fra å angripe til å bli angrepet. De bruker scenen godt, og det oppleves ikke som stillestående selv om vi befinner oss i stua under hele forestillingen.

Trude Øines kommer med spydige kommentarer på løpende bånd og jeg blir skikkelig provosert av karakteren. Kristian Fr. Figenschow jr. er morsom, veldig morsom. Han viser med hele kroppsspråket at han befinner seg i en ubehagelig situasjon og prøver så godt han kan å glatte over. Kommentarene han kommer med får hele salen til å gapskratte gang på gang.

Intenst

Marius Lien får salen til å bryte ut i latter når han stapper munnen full av eplekake mens han fortsetter å snakke i mobilen. Han har et overbevisende kroppsspråk som en selvopptatt advokat. Anethe Alfsvåg står for den ekleste delen av stykket, når hun kaster opp på stuebordet.

Jeg er sliten når jeg går ut av teatersalen, og det er et kompliment til de fire skuespillerne. De leverte en intens forestilling og det føles ut som om jeg virkelig fikk se århundrets kamp på blodig alvor.