Tromsøværingen Geir Jenssen har lenge blitt regnet som en av de virkelige store pionerene innen norsk elektronika, blant annet som en av grunnleggerne av Bel Canto på 80-tallet, men det er først og fremst som soloartist han har utført sitt viktigste og mest innovative nybrottsarbeid.

Det første Biosphere-albumet «Microgravity» ble utgitt i 1991, så med årets utgivelse kan ambient-bautaen dessuten feire 30 år som leverandør av eterisk og elektronisk godlyd.

En del artister med tilsvarende fartstid har gjerne en tendens til å bli mindre oppfinnsom og utfordrende med årene, hvor karrieren ofte hviler på gamle hits og fordums storhet. Det motsatte ser ut til å gjelde for Biosphere, hvis utgivelser siden den kommersielle gjennombruddshiten «Novelty Waves» omtrent har blitt eksponentielt særere og smalere for hvert album. Mer «Biosphere-aktige», om du vil.

Ambient-sjangeren passer kanskje ikke like godt for alle, og det finnes nok en god del flere situasjoner hvor musikken ikke passer inn enn omvendt. Dette er for eksempel ikke musikk som egner seg på kjøpesenteret, under treningsøkten, eller for å fyre opp stemningen på nyttårsfesten.

Som med det meste som er avantgarde, er dette musikk som krever nærlytting, og som man enten elsker eller hater. Tilhører man førstnevnte kategori, er nok dette et album som vil falle i svært god jord.

Lydbildet på «Angel’s Flight» er noe varmere og mer organisk enn uttrykket på en del tidligere utgivelser, da albumet i sin helhet er basert på Beethovens fantastiske annerledes-opus «Strykekvartett nr. 14». Å omforme et slikt kildemateriale til noe helt eget er ingen triviell oppgave, men i dette tilfellet låter resultatet både vellykket og høyst naturlig.

De elektroniske elementene og feltopptakene som dominerte artistens forrige utgivelse, «The Senja Recordings» (2019), er dermed i stor grad byttet ut med samplinger av dronete, dramatiske og melankolske strykeinstrumenter fra det klassiske verket, men uten at Biosphere mister sin strengt minimalistiske, sparsommelige og umiskjennelige estetikk.

Som allerede antydet, er dette et album som krever mye av lytteren for å få full uttelling, og enkelte spor kan muligens bli utfordrende selv for den mest vante connoisseur. Uansett blir det riv ruskende galt å plukke fram enkeltlåter, da «Angels’s Flight» bør høres som en sammenhengende helhet.

For å parafrasere Brian Eno, mannen mange regner som skaperen av sjangeren, kan ambient musikk defineres som noe som treffer flere nivåer av lytterens oppmerksomhet, uten at en bestemt ting fremheves over resten – musikken skal være like lett å ignorere som den skal være interessant.

En annen fornøyelig beskrivelse jeg hørte en gang, er at et tradisjonelt musikkverk kan sammenliknes med et maleri som henger på veggen i et kunstgalleri, mens ambient musikk kan sammenliknes med selve veggen.

Uansett hvilken definisjon man opplever som mest treffende, er «Angel’s Flight» en dyp, interessant og overraskende variert lytteropplevelse. Som man forventer fra en Biosphere-utgivelse, er det atmosfæren og helheten som spiller hovedrollen.