Jarle Klepp er tilbake på lerretet. Ganske nøyaktig tre år er gått siden Tore Renbergs romanhelt tok det norske kinopublikummet med storm i Stian Kristiansens regi.
Da handlet det om 1989. Nå er det blitt 1997, og den purunge, seksuelt eksperimenterende pønkvokalisten er blitt en belest student i litteraturvitenskap som higer etter å bli publisert i Morgenbladet.
Men utskeielsene i 1989 skal snart dra ham ned på jorda igjen når hans sju år gamle datter plutselig melder sin ankomst.
Etablert
Det er urettferdig å sammenligne "Jeg reiser alene" med forgjengeren "Mannen som elsket Yngve". Kombinasjonen av ukjente, men overbevisende skuespillere, en fantastisk tidsriktig miljøskildring og en engasjerende historie, kan ikke kopieres i en oppfølger.
Det prøver heller ikke Kristiansen, som også har regien på film 2 om Jarle Klepp.
En rekke etablerte skuespillere sørger denne gangen for at filmopplevelsen ikke gir inntrykk av noe helt friskt og nytt. Jarles tilværelse som student er mer preget av støvete bøker og tørre teorier enn av alt som sto på spill da Mathias Rust Band skulle erobre Jæren.
Fine skildringer
Mens "Yngve" i forgjengeren laget spenninger og utfordret Jarles (Rolf Kristian Larsen) følelse av normalitet, er rollen på et vis motsatt for hans hittil ukjente datter.
Det skaper mye fin humor når Charlotte Isabel Hansen (Amina Eleonora Bergrem) lander på hans planet i Bergen, og hindrer ham i å ta helt av i sitt filosofiske univers.
Skuespillerne leverer fine personskildringer, og filmen har troverdige miljøer, til tross for litt kunstig dialog her og der.
Det er likevel ikke like lett å engasjere seg i personene denne gangen, for selv om Jarle har fått nytt liv i tilværelsen, så handler det ikke like mye om liv og død som det ofte gjør i ungdommen.