Lepri kom også til semifinalen i fjorårets NovelleCup. I år deltar hun med «Tilbake til gården», en slags modernisert versjon av Hans og Grete.

– Jeg har en fiksering på folkeeventyr, og jeg har skrevet tre noveller rundt det aller skumleste av dem, nemlig Hans og Grete. Barna blir forlatt av foreldrene, de kan ikke beskytte dem, og de havner i en skrudd verden. I «Tilbake til gården» forteller jeg hvordan det kunne ha vært dersom historien var lagt til vår tid.

Hun liker å gå inn i eksisterende fortellinger og utfordre dem.

– En annen av mine noveller handler om mammaen til Hans og Grete som blir beskyldt for å la ungene havne hos heksa. I denne har barna havnet i et ganske jævlig fosterhjem der det bor ei heks.

– Akkurat nå er jeg i Oslo og drikker kaffe i skittværet, sier Lepri da iTromsø ringer henne.

Hun har to hjem, et i Oslo og et i Italia. Hun forsøker også å legge inn en reise hvert år til Canada. Der bodde hun i 17 år og det var også stedet hun innså at hun måtte begynne å skrive igjen.

– Jeg brukte 20 år av mitt liv på å ikke skrive, men så skjønte jeg at det ikke gikk lenger. Jeg skriver ikke like mye som jeg ønsker nå heller, på grunn av jobb, men jeg skriver i snitt en novelle i måneden og minst et haiku om dagen for å holde fingrene og hodet sammenkoblet, sier 57-åringen.

Ville hun gått inn i godterihuset til heksa?

Dersom Lepri skal finne fellesnevnere med folkeeventyret Hans og Grete og sin egen barndom, må det være at foreldrene, som kom fra en jordbrukerbakgrunn, slapp barna ut om morgenen og håpet at de fant veien inn på kvelden.

– Hva som helst kunne skjedd oss barna, egentlig, men jeg var et ganske forsiktig barn, så det gikk bra, sier Lepri.

– Ville du gått inn i godterihuset slik som Hans og Grete gjør?

– Jeg ville nok brukt lang tid, men etter mange motstridende impulser i meg selv ville jeg nok endt opp der til slutt.

– Det er litt makabert

Lepri starter alltid skrivinga inne på kontoret hjemme på Birkenlunden, men når det begynner å klø bak ørene og gni i skoene, flytter hun seg til vinduet i stua som er vendt mot bakgården.

– Er jeg hjemme en kveld, kan jeg få med meg oppkjøringen til en fest i bygget ovenfor, og på dagen følger jeg med på et skjærereir rett utenfor vinduet. Jeg har brukt mye av tiden min på å se hvilken barneoppdragelse skjæreunger får. Jeg ville ikke kopiert den hvis jeg kunne gått tilbake og endret på hvordan jeg oppdro mine døtre, for å si det slik.

For tiden holder hun på med å skrive en roman, samt to noveller om fugler som faller ned og dør.

– Det er litt makabert, kanskje, men jeg liker det eksperimentelle, det absurde. Norske noveller er fine og intime, men mange gir meg den samme følelsen som da jeg var barn og sto i yttergangen og snuste inn lukta fra huset jeg ikke fikk komme inn i. Jeg liker å skrive fra inne i huset, det er det jeg jobber mot, sier Lepri.