Jeg går ut av forestillingen med en god følelse, og et savn etter å lekeslåss.

Onsdag spilte den verdenskjente, 10 år gamle teatersuksessen «BLAM!» på Hålogaland Teater.

Den «actionfylte», lette og humoristiske forestillingen er en klar publikumsvinner. Fysisk teater og scenekamp er tilbake på menyen. Her skal vi le, kjenne igjen, og ikke tenke for mye.

Treffer det?

Teaterstykket er laget av dansk-islandske Kristján Ingimarsson og kompani. Det hadde premiere i 2012, og har siden spilt på noen av de aller største og mest kjente teaterscenene i verden. Men treffer det publikum i Tromsø?

Ja. Vi ler, klapper og jubler innimellom akrobatikken som utfolder seg på scenen, og ender med stående applaus.

Det kan virke som teatersjef Egill Pálsson nå får sette sitt stempel på HT – og her treffer han.

Hva skjedde?

Forestillingen starter i mørket. En lommelykt ser seg paranoid om på scenen. Vi ser konturene av et kontorlandskap. Musikk à la «Haisommer» og «Indiana Jones» fyller rommet. Et anslag som peker fremover.

Men først skrus lyset på. Tre kontorarbeidere gjør kjedelig arbeid mens sjefen overvåker dem. Til og med publikum kjeder seg. Så de begynner å leke. Plutselig blir den ansatte John McMclane (Die Hard) og plaffer kollegene med pistolfingre i «slow-mo».

Sjefen oppdager dem og vil være med, men får ikke. Han blir til David Brent (The Office). Den kleine og klumsete sjefen ingen vil dra på middag til. Vi blir dratt tilbake til virkeligheten, slik at actionscenene virker enda mer dramatiske og imponerende når de først kommer. Det er økonomisk regi.

For vi skal lengre og lenger inn i action-verden, med mer og mer imponerende stunts, spekket av referanser. Fra Jackie Chan til «mexican stand-off» i salongen til Clint Eastwood. Fra mafia, biljakt og eksplosjoner til «Rambo» i jungelen, fra «E.T.», «Alien», «Predator», «Alien vs. Predator», «The Shining», til sluttscenen i «Scarface». Har jeg glemt noen?

Dette er en hyllest til alle som elsker lettvint actionfilm.

Enkelt

Men hvorfor leker de? Hva skal vi med action? Og hvor ble det av historien? Og hvorfor Fordi de kjeder seg. Fordi det er gøy. Actionfilmer velger fart fremfor logikk.

Action-forestillingen kan ved første øyekast virke simpel. Historien er en lang kjede av assosiasjoner til ulike filmer. Sjefen som ikke fikk være med, får etter hvert være med. Og en av de ansatte har et veldig rart, romantisk forhold til vannkjøleren. Det er ikke mer.

Dette handler om lek. Forestillingen er ikke bare en lang, akrobatisk filmquiz. Forestillingen handler om sosiale ferdigheter. Om kameraten som ikke får være med, og når han først gjør det så tar han for hardt i. Det handler om å få være med. Om å ikke få være med. Om når leken blir alvor, konkurranse og neseblod. Om at kjedsomhet fostrer fantasi.

Det er en enkel fortelling om vennskap. Og når AC/DC spilles som avslutningssang kan jeg ikke la være å synge med:

«Don’t need reason. Don’t need rhyme. Aint nothin that I’d rather do. Going down. Party time. My friends are gonna be there too. I’m on a highway to hell».

En gavepakke

Det er lenge siden jeg har sett så mye og så god scenekamp. Derfor er forestillingen en gavepakke til scenekamp-miljøet i Tromsø.

Et miljø få i Tromsø kjenner, men som er verdt å vite at holder både nasjonalt og internasjonalt nivå. De blir hanket inn fra anerkjente teaterscener i Europa, spillefilmer og TV-serier på HBO.

Terningkastet

Forestillingens prosjekt er å vekke leken i det voksne publikummet. Det klarer den.

Samtidig begir den seg ut på en litt merkelig, tragisk og romantisk parallellhistorie der en ansatt forelsker seg i en vannkjøler. Det skal være morsomt og til slutt kanskje litt trist. Det tar for mye plass – og det treffer ikke.

Forestillingen har imponerende stunts og scenekamp. Den har presis slapstickhumor og timing. Samtidig savner jeg faktisk den, om ikke gode, litt bedre historien. Forestillingen fremstår som en serie påfunn som ikke graver dypt nok i relasjonene.

Som de beste actionfilmene må noe viktig stå på spill. Her kunne vennskapet mellom kollegene, eller lekekameratene, blitt satt enda mer på prøve.

Dette er en forestilling jeg anbefaler for dem som ikke liker teater eller tror at alt er Ibsen. Og slike forestillinger er jo mangelvare. Jeg sier bare: «Yippie-ki-yay, HT!»

Terningkast: En femmer med flammer på.