Hvem er Zephaniah Ohora, bortsett fra å være en fyr med et utrolig vanskelig og lite kommersielt navn? Ohora kommer fra en ekstremt religiøs familie i New Hampshire, men flyttet i tenårene Brooklyn, New York, hvor han i dag bor. En østkysts-yankee med andre ord, bosatt 150 mil fra countrymusikkens hovedstad, Nashville. Det er likevel country den godeste Zephaniah holder på med, og det attpåtil av det tradisjonelle slaget.

Debuten «This Highway» (2017) vakte oppmerksomhet som et slags retroprosjekt. Omslaget var som hentet rett ut av platebutikkene på midten av 60-tallet og sangene kunne vært på platene til hvilken som helst av de store vokalistene som dominerte countryen etter Jim Reeves og før Waylon Jennings.

«Listening to the Music» er åpenbart en forlengelse av prosjektet fra debuten, men står adskillig bedre på egne bein. Det høres fortsatt ut som klassisk country, men følelsen av at hele prosjektet bare er en nøye iscenesatt spøk er mindre fremtredende.

Hovedårsakene er simpelthen at sangene jevnt over holder høyere kvalitet og Zephaniah sjøl synger bedre. Dermed har «Listening to the Music» blitt nær et mesterverk i sin sjanger.

Musikalsk er de fleste låtene tydelig plassert i countrypolitan-tradisjonen, som dominerte countrylistene fra midten av 60-tallet og vel et tiår frem i tid. Tenk låter som «It’s Four in the Morning» med Faron Young, «San Francisco Is a Lonely Town» med Charlie Rich eller for den saks skyld hva som helst med Charley Pride, og vi er plassert midt i denne platas landskap. Vi snakker om et sound med mer fokus på strykere enn fele, med polert vokal og behagelig produksjon. Mer nachspiel enn honkytonk, mer søndag ettermiddag enn lørdag kveld.

Samtidig er det gjort plass til flere undersjangere av countryen på plata. «Riding that Train» lener seg sterkt mot western swing og jazz (som også det unge, canadiske countryhåpet Colter Wall gjorde i albumet «Western Swing and Waltzes» tidligere i år), mens avslutningssporet «Time Won’t Take Its Time» går enda lenger tilbake og må nærmest ses på som en hyllest til en av countryens aller første stjerner, «the blue yodeler», Jimmie Rodgers.

Zephaniah har utviklet en mer distinkt stemme siden debutplata. Han har fått en tydeligere diksjon og fått en egen klang – som imidlertid tidvis kan høres ut som et ekko av Merle Haggard. Haggard, som satte enorme spor etter seg både artistisk og kommersielt, var en av de fremste eksponentene av det såkalte «Bakersfield sound», en subsjanger av country kjennetegnet med mer fremtredende bruk av gitar og inspirasjon fra rockemusikk.

Haggard hadde imidlertid 38 nr. 1 hits på countrylistene, og Ohora synes å være mer inspirert av Haggards syttitallsproduksjon, som i mindre grad er dominert av gitar, og i større grad tematisk dreier seg om midtlivsproblemer enn livet i fengsel, som Haggard først ble kjent for. Haggards gamle steelgitarist, Norm Hamlet, dukker til og med opp på et av sporene.

At Ohora har en stemme som til tider er til forveksling lik Haggards er en ting, men «Living Too Long» er så faretruende lik Haggard-hiten «I Think I’ll Just Stay Here And Drink» (1980) at man må lure på om grensen mellom hyllest, pastisj og plagiat er overtrådt.

Haggard var aldri redd for å ytre seg politisk, og en sang som «The Fightin’ Side of Me» (1970) inneholdt et flaggveivende forsvar av USAs krigføring i Vietnam. Nå som vi atter lever i polariserende tider, prøver Ohora seg som politisk kommentator i «All American Singer», som inneholder lett forvirrende tekstlinjer som dette:

«I’m gonna get down off the soapbox

and get back behind a guitar with the band

stopp singing songs that draw hard lines

that set the stage for chaos and divide»

Aller best er Zephaniah Ohora åpenbart i ballader om de klassiske country-temaene samliv, kjærlighet, lengsel og ensomhet. «It’s Not so Easy Today» er et slags country-apropos til Beatles-svisken «Yesterday», «When I’ve No More Tears to Cry» kunne vært med på en Jim Ed Brown-skive og «We Planned to Have It All» er søskenbarnet til David Houston og Tammy Wynettes giganthit «My Elusive Dreams”.

Så kan det saktens diskuteres om «Listening to the Music» er et tidløst album, eller om det i det hele tatt kan påstås at det er nyskapende å lage ny musikk uten noen form for referanser til moderne liv. Albumet er i all hovedsak basert i en forgangen, gylden countryæra, men det er likevel ett av de beste renskårne countryalbum fra de siste ti årene. De neste årene vil vise om Zephania Ohora vil bli en kreativ kraft i 2020-tallet countrymusikk eller låser seg fast i rollen som fortidens fakkelbærer.