Tromsø-bandets talent er allerede anerkjent av flere: De danket ut en rekke konkurrenter, vant dermed spillejobb på Buktafestivalen i fjor sommer, og er invitert tilbake på festivalprogrammet kommende sommer.

Kvartetten har også mottatt stipender, som blant annet er brukt til innspillingen av denne fem låter lange debut-EP-en. Etter å ha hørt EP-en 7–8 ganger fremstår stipendene som en klok bruk av ressurser, der både bandet selv og deres (nye) lyttere blir vinnere.

A Million Pineapples spiller tradisjonell gitarbasert pop. Den lettbeinte og energiske musikken fra bandmedlemmene Mie Bergh, Ida Solvang, Regine Lund Ryeng og Leonie Krupka har allikevel plenty med personlighet.

Produksjonen er ganske streit, og ikke spesielt progressive, men en del lekre gitardetaljer i utkantene av lydbildet strør sukker over låtene. Stilfull bruk av blåsere på sistesporet «Standby» fortjener også en virtuell high five.

Arrangementene er ofte smarte, og «Pinhole Head» gis godt med pusterommet gjennom det uforutsigbare «brekket» midtveis. Samspillet i rytmeseksjonen er langt mer idérikt enn gjennomsnittet i mylderet av såkalt indiepop. I «Safe Zone» lager de en helte egen, fet groove.

Man skal ikke undervurdere artister på grunn av alder, men A Million Pineapples har åpenbart én eller flere talentfulle komponister. Personlig ønsker jeg meg riktig nok litt flere mollgrep innimellom for litt ekstra emosjonell punch, men dette er en enkel justering i og med at gruppa allerede kan musikkens vanskeligste øvelse: Å skrive gode låter.

A Million Pineapples vil neppe splitte opinionen må samme måte som den sjeldent kontroversielle frukten de har tatt navnet fra. Tromsø-bandets musikk deler dog en del karakteristikker med ananasen: Den er frisk, søtladen og delikat.

Litt mer tyggemotstand får vi muligens ved neste korsvei. Denne kvartetten er nemlig på vei opp og fram. De oser av en energi som forhåpentlig smitter over på andre jenter og unge kvinner som er sugen på å skrive og spille sin egen musikk.