Om Atlanta-artisten presterer å opprettholde denne formtoppen over tid, blir jeg både gledelig overrasket og imponert. Dama er bare helt sjef.
Mattiel Brown dundrer tilsynelatende ut sin herlig eklektiske miks av rock’n’roll, soul, psykedelia, folk, knirkete country og plantasjeblues med et lett skuldertrekk. Det er ingenting som føles konstruert eller tilgjort med musikken på «Satis Factory» (Et ordspill på den mytologiske gudinnen? Hmm…).
Det er en voldsom kraft i stemmen som kommer ut av den spede kroppen. Mattiel synger ikke vakkert – hun angriper lytteren. Rent fysisk matcher hun ikke vokale kjernekraftverk som Odetta eller Sister Rosetta Sharpe – men det gjør strengt tatt heller ingen andre sangere. Mattiel ligger hakket nærmere Jefferson Aiplanes’ Grace Slick. Hun har en trolsk autoritet, og det oser attityde av hele vesenet.
Mattiel vokste etter sigende opp som enebarn på en gård langt borte fra det aller meste, bortsett fra sin egen mor. Heldigvis fordypet pikebarnet seg i moras platesamling, som jeg tillater meg å ønsketenke at inneholdt mye bra musikk fra The Mamas and the Papas via Blondie til The Gun Club.
«Satis Factory» er et album med stor stilmessig variasjon, som skaper en herlig uforutsigbarhet. Man vet aldri hva slags beist som lurer rundt hjørnet, men åpner allikevel armene for nye musikalske overfall.
Soundet er enkelt, men fylt med små nuggets fra gitarene eller orgelet. Det brukes litt sandpapir på enkelte av de spisseste utbruddene fra seksstrengerne, men sandpapiret snus vel så ofte andre vei – for et mer grovkorna og rustikt lydbilde.
Hovedstyrken er allikevel at Mattiel sammen med produsentene og bandkompisene Randy Michael og Jonah Swilley (broren til han med barten i Black Lips) utgjør et formidabelt låtskriverteam. Sammen er de knakende gode til å illustrere historiene om håpløse forhold og feilvalgene i livet.
Andre og siste tredel av albumet er faktisk sterkere enn innledninga. «Keep the Change» er pop like spretten som en kenguru med sukkerkick, «Blisters» er som snytt ut av en møkkete saloon like før masseslagsmålet bryter ut, mens «Millionaire» høres ut som det bortkomne sporet fra «Velvet Underground & Nico».
I skrivende stund er favorittlåten «Athlete»; to og et halvt minutt innledet med de deiligste mollakkorder, som eksploderer i et flammende, men fargerikt sinne. Noen burde lage en spagettiwestern med «Athelete» som temamelodi, og i dette tilfellet skammer jeg meg overhodet ikke over hyppig bruk av repeatknappen.
Foreløpig har jeg bare fått oppleve denne artisten live via YouTube-videoer. Her ser man allikevel nok til å fastslå at Mattiel er the real deal. «Satis Factory» er et album skapt for fredag- og lørdagskvelder – om man ønsker seg det beste, og tøffeste, selskapet på festen.
