Gjennom timen stykket varer opplever vi å se en tøyvagina bli stimulert til klassisk musikk, en voldtekt, raseri, skam, taushet, utellelige vaginaer, blod og mye, mye mer.

En total skamløshet i alt som tilhører en kvinnes tilværelse gjennomsyrer forestillingen, og regissør Cat Smits oppsummerer budskapet så godt hun kan:

– Gi faen! Og nyt det å ikke være normen.

iTromsø møter henne i forkant av stykket som hun og dukkemakerkollega Meike van den Akker har laget sammen.

Stykket forteller om en reise, der en nedbrutt, sjikanert og tauslagt kvinne, spilt av dukken, finner tilbake til sin stemme og reiser seg igjen.

TØY VAGINA: Her er regissør Cat Smits avbildet med vaginaen som hun åpner med å stimulere, til rytmen av klassisk musikk fram til nådd klimaks. Foto: Jarl Henning Nilsen

– Man er nødt til å være brutalt ærlig

«Nouveau Fuck» er basert på en bok av den nederlandske forfatteren Stella Bergsma med samme tittel.

Stykket er et feministisk opprør mot kvinners følte skam, sinne og indignasjon i dagens samfunn. Og ikke minst en er det en oppfordring om ærlighet, overfor andre, men ikke minst deg selv.

– Man er nødt til å være brutalt ærlig, men man må aldri bruke den «billetten» til å skade noen som ærlighet også er. Men mest av alt handler det om å være ærlig med seg selv, sier Smits, som faktisk utformet stykket under et opphold på Stamsund i Lofoten.

Forestillingen handler også om å ta sin plass, at kvinner skal få lov til å være farlige, og å være seg selv til enhver tid. Og for Smits er stykket mer aktuelt enn noen gang.

– Det er også en protest mot land der kvinner får sine rettigheter innskrenket. Selv om vi har hatt flere feministiske bølger og MeToo-bevegelsen som har gjort ting bedre, er jeg redd for at vi sklir tilbake, fortsetter regissøren.

HOVEDROLLE: Sammen med Smits og van den Akker spiller denne dukken, modellert etter barbiedukken, stykkets «femme fatale» som går gjennom en reise. Foto: Jarl Henning Nilsen

Spiller på alle strenger

Forestillingen nærmer seg. Smits får beskjed om at hun må runde av intervjuet, før de skal innta scenen.

– Det går bra, du kan få stille et siste spørsmål samtidig som at jeg fikser vaginaen min, sier Smits og løper for å hente tøyvaginaen som brukes i stykkets åpningsnummer.

– Hvorfor brukes det dukker til å fortelle denne historien?

– Det gir større muligheter for flere inntrykk. I totaliteten av alle virkemidlene som vi bruker kan du fortelle noe mer, enn om du bare hadde brukt mennesker, svarer hun.

Og den totaliteten inneholder ikke fint lite.

Sammen med dukken brukes det også monolog, musikk, scenekunst, dans, video og bilde for å skape et sterkt og uforglemmelig show som helt klart mangler sidestykke.

– Jeg går ut med nye øyne på verden

– Tenk at jeg skulle bli frigjort på en mandag, sier Birgitte Blandhoel, etter at lyset har blitt slått på og applausen har lagt seg.

Hun forteller at hun gikk inn med blanke ark og hadde ingen fornemmelse om hva hun som ville møte hun da hun satte seg ned i setet. Men at hun endte opp med å dra, det angrer hun så absolutt ikke på.

– Jeg går ut med nye øyne på verden og det å være kvinne. Vi er låst i så utrolig mange mønstre, sier hun.

EKSTASE: Birgitte Blandhoel var regelrett blåst av banen etter forestillingen. Foto: Jarl Henning Nilsen

Hun er flankert av venninnen Monica Martinsen, som ikke ønsker å la seg avbilde, men gledelig skryter av forestillingen.

– Det var ufattelig bra. God tekst, god dans og et godt budskap, sier hun.

– Det var alt fra de store høyder til de dypeste daler i et kvinneperspektiv. Det gjelder alle kvinner på et eller annet nivå, legger Blandhoel til.

– Det stikker litt i magen

Else Thorbjørnsen og Marianne Siljuberg var klar på at de kjente seg igjen i stykkets problematikk.

– Det stikker litt i magen. For jeg er irritert over at jeg kjenner meg igjen i det, sier Thorbjørnsen.

TRUFFET: Else Thorbjørnsen (til venstre) og Marianne Siljuberg opplevde begge at stykket belyste erfaringer med det å være kvinne i dagens samfunn som de selv har opplevd. Foto: Jarl Henning Nilsen

Også Siljuberg satt igjen med en følelse av å ha blitt berørt av tematikken til stykket.

– Jeg tenker at jeg kan være mer høylytt og ta litt mer plass, sier Siljuberg.