Rockhistorien er full av frontfigurer som spiller bass. Ikke hverdagskost, da hen i front som regel enten bare trakterer mikrofonen og – til nød – spiller gitar. Men de finnes jo.

Storheter som Macca, Lemmy, Phil Lynott, Brian Wilson, Ross Knight, Roger Waters, Peter Steele og Jack Bruce. Ja, og la oss være grei: Sting og Gene Simmons. Og mange flere.

Men så er det de som er i bakgrunnen, og som likevel har krydret katalogen til bandene sine, både på låt- og tekstsiden. Dette er en bassistisk hyllest til noen hel- og halvhjerner i sine respektive band, som aldri var frontfigurer, mens som likevel var sentrale bidragsytere utover bare det å utgjøre en del av rytmeseksjonen.

Lista er ikke rangert, men la for all del ikke dét forhindre deg fra å krangle på rangeringa, som altså ikke er en rangering.

Hey ho - Here we go!

12. STEVE HARRIS (Iron Maiden)

Nei, utrolig nok var ikke Nicko McBrain hjernen – det var faktisk han krølltoppen med fotballskjorte og bassgitar som var sjefen i bandet de kaller Maiden! Ironisk nok ville Steve Harris helst være trommis, men barndomshjemmet hans var rett og slett for lite av størrelse. Men en bass fikk lille Steve heldigvis presset inn i kåken.

Den Fender-bassen må vi kunne si at han utrettet ganske mye med, som ideolog og primære låtskriver i det vi må kunne regne som verdens største fullblods heavy metal-maskin. Harris har holdt tømmene til den sekshodede metal-mustangen fra London på samme vi som Mick Jagger har styrt Rolling Stones: Peis ut plater, kom dere ut og spell og ikke gjør noe som kan irritere kundene … unnskyld, fansen.

11. LOU BARLOW (Dinosaur Jr)

Han var en del av originalbesetningen til Dinosaur Jr, bandet som ble kalt indierock mens ordet fortsatt hadde noen mening. På det tre første skivene var det sjefsideologen J Mascis som skrev alt (minus Lous to låter på andreskiva, som selvsagt ble plassert sist på B-sida). Så fikk han sparken. som han selv sa: «Jeg skjønte at noe var gærent, når J stadig oftere prøvde å slå til meg på scenen, mens vi soilte konserter». Topp stemning!

Mens Dinosaur ble større og større, signerte kontrakt med majorlabel og slo ordentlig gjennom, startet Lou opp en solokarriere, både under eget navn, og under bannerne Sebadoh og Folk Implosion, med tåleleig bra suksess også. Særlig Sebadoh ble virkelig høyt verdsatte kjæledegger i 90- og 00-tallets low-fi- og indiekretser.

Da moderskipet Dinosaur Jr ble gjenforent i 2005, var det med Lou i førsterekka igjen, og nå slapp han også til på låtskriversiden. Lous låter er helt annerledes enn Mascis’, og de kjennetegnes også ved at Lous bass i mye større grad slipper til, og sågar dominerer soundet. På de fem skivene de har sluppet etter comebacket er flere av Lou Barlows låter gode kandidater til platenes høydepunkt.

10. DEE DEE RAMONE (Ramones)

For en kis. For en figur. Hvem trodde egentlig at han sprettballen med bollesveis til venstre for Joey Ramone på scenen var et geni? En musiker med et mindre intellektuelt og akademisk image finnes jo ikke, men faktum er at Dee Dee Ramone hadde et ekstremt godt øre for tøffe riff og gode popmelodier.

Det notoriske dophodet Dee Dee var åpenbart ofte en vanskelig type å spille i band sammen med. Han skrev samtidig så gode låter at Ramones-general Johnny ikke klarte seg uten den lille moroklumpen på bass. I årene etter at Dee Dee forlot bandet var faktisk eks-bassistens låter de beste kuttene på platene Ramones ga ut på tampen av karrieren.

9. KIM DEAL (Pixies)

I Pixies var det aldri noen debatt verken innad eller blant fans om hvem som var sjefen i bandet. Black Francis styrte skuta med autoritær og myndig kaptein-attitude, og spilte gitar og skrev og sang alle låtene.

Nei, vent nå litt!

Allerede på debuten «Surfer Rosa» meldte bassist Kim Deal seg på, og det mange regner som selve høydepunktet på skiva, «Gigantic» er det Frøken Deal (som ikke må forveksles med Frødedal) som både har åpningsriffet (selvsagt med bassen), synger og står kreditert som låtskriver.

Hun skrev også det beintøffe avslutningssporet på mesterverket «Doolitle», «Gouge Away», en låt som seg hør og bør også ledsages av et blytungt bassriff. Og med låten «Cannonball», i sitt eget band Breeders, fikk hun også en større hit på egen hånd enn det Pixies noen gang gjorde. Men da var det tvillingsøsteren som spilte bass.

8. GEEZER BUTLER (Black Sabbath)

Han var mer enn en narkoglad herremann med råsexy bart, bassisten i Black Sabbath. Terry «Geezer» Butler var han fyren i bandet som faktisk leste bøker, og ble naturlig nok gruppas ideolog. Geezer var Black Sabbaths primære tekstskribent, og et halvt århundre senere fremstår den fantasirike og fargerike lyrikken hans som langt mer interessant enn snittet av rock’n’roll-tekster.

I tillegg til å lage noen bælfeite, mannevonde riff var Geezer også den foretrukne sparringpartneren når gitargud Tony Iommi vrengte nye idéer ut av sin Gibson SG. Black Sabbath kunne aldri eksistert uten Geezer, og rocken ville dermed automatisk ha blitt utrolig mye fattigere.

7. KIM GORDON («Kool Thing»)

En annen Kim som svingte øksa på østkysten var en vesentlig del av den kreative kraften hos det innovative, banebrytende og for lengst – og med rette – genierklærte bandet Sonic Youth. Thurston Moore – som hun var gift med – var det mest fremskutte medlemmet i bandet, men de tunge basslinjene, og den skjeve og karakteristiske stemmen, til Kim var alltid en sentral del av soundet deres.

Låtene på skivene er kreditert hele bandet, men i likhet med Lennon/Macca har man alltid en klar mistanke om at Kim har skrevet låtene der hun selv synger og dæljer løs på bassen. Basslinjene hennes er også det bærende elementet, og det musikalske limet, i flere av låtene der ektemannen synger (f.eks. «Sugar Kane»). Også må vi aldri glemme «Kool Thing», en deres beste låter, fra bandets storhetstid.

6. RONNIE LANE (Faces, The Small Faces)

Han sto i utgangspunktet alltid der bak eller på siden, Ronnie Lane. For så vidt ikke så rart, med folk som Steve Marriott og Rod Stewart ved mikrofonen. Den spede bassisten var allikevel en kritisk bidragsyter i 60-tallsheltene The Small Faces, og enda mer sentral i det kreative maskinrommet til etterløperen Faces.

Ronnie komponerte rocklåter som satte fyr på kåken og ballader som fikk folk ned i knestående, om hverandre. På noen av Lanes låter lot Stewart bassisten like godt ta over hele showet, mens han kosa seg med en sigg og en tamburin. Som soloartist ga han etter Faces-tida ut mye musikk som på tross av sin genialitet er sørgelig underkjent.

5. MIKE MILLS «R.E.M.»

Hvilket medlem som var viktigst i R.E.M. er ingen lett diskusjon. Peter Buck og Michael Stipe er liksom selvskrevne kandidater, men vi må heller ikke glemme at bandet sank kreativt som en jarstein av bly da trommis Bill Berry sluttet. Og da står vi bare tilbake med bassist Mike Mills. Skjønt, «bare» er helt feil å si.

Mills er i det hele tatt en litt unsung bass hero, og mange av bandets låter er bygget rundt hans bassganger. Dessuten er han egentlig en større riffmeister enn gitarist Buck, som aldri var det. I tillegg var koringene hans supervesentlige i flere av bandets største øyeblikk (bridgepartiet på «Fall on Me», f.eks.), og av til slapp de ham til i front. Som seg ehhh … hørte og børte.

De har alltid kreditert alle låtene sammen som band, men jeg har alltid mistenkt at Mills har skrevet låtene han selv synger på. Har bestandig ment at Stipe burde sunget «Texarkana», men herregud, det er jo bare tull. Ikke minst siden den starter med et bassriff, som jeg tror er Mills’ måte å sette fire strenger under svaret på.

4. NIKKI SIXX (Mötley Crüe)

At en så – på alle måter – ustabil fyr kunne fungere som bandleder, er ganske utrolig. Mötley Crüe-bassist Nikki Sixx prøvde seg på mora til trommisen, pisset på jakken til Cheap Tricks Rick Nielsen og slåss med en gjeng politifolk på undercover-oppdrag.

Men i tillegg til en helt sinnssyk drive for suksess hadde Nikki Sixx evnen til å skrive låter som fikk jentene til å hyle, og guttene til å hyle enda høyere. Kreativiteten til den høyreiste villbassen var spesielt imponerende med tanke på at han hadde et enormt heroinforbruk i storhetstida på 80-tallet.

Han døde faktisk, for sikkerhets skyld, i et par minutter etter en overdose i 1987. Som låtskriver og bandleder var han allikevel mann for sine skinnbukser, hele veien.

3. HAPPY TOM/BONGO NEGER (Turboneger)

Han er vel selve inkarnasjonen av hele denne listas utgangspunkt. Semifrontfiguren som nesten er like mye frontfigur som selve frontfiguren. At bandet har hatt fire vokalister sier jo også sitt. Tom er like happy, han.

Happy Tom er ikke bare bandets bassist (samt trommis i årene 1990-1996), men også alt fra ideolog til propagandaminister. Og låtskriver og tekstforfatter. Da er du hjerne i bandet, da! Og dermed et helt opplagt valg her.

2. DAN LILKER (Nuclear Assault, Brutal Truth +++)

Han har spilt i cirka 900 band, og få figurer har hatt like stor innvirkning på ekstremmetallen som krølltoppen fra Noo Yawk Citeh. Dan Lilker startet opp som bassist og låtskriver i trash metal-pionerene Anthrax, og etter et mellomspill i S.O.D. startet han opp et av sjangerens kuleste band i Nuclear Assault.

Lilker var åpenbart en rastløs type, og han likte å utfordre grensene med ekstremiteter. Bassisten fikk virkelig tøyd den musikalske strikken da han startet opp det innflytelsesrike grindcore-bandet Brutal Truth. Siden har denne undergrunnshelten skrevet låter og dundret løs på fuzzbassen sin i mange bandkonstellasjoner innenfor de fleste subsjangre av punk og metal.

1. LIVIO AIELLO (Raga Rockers)

Vi kan ikke la en slik sjanse gå fra oss, og derfor er det ekstra gøy å sette ham opp som nummer 1, siden det uansett er noen som ikke kommer til å bry seg om at lista ikke er rangert, og som dermed kommer til å krangle på det. Dessuten er Livio Aiello mye tøffere enn Sting.

Vel, alle er tøffere enn Sting. Men likevel!

Livio har vært med i Raga Rockers siden bandets spede begynnelse, og selv om det ikke akkurat er mangesifrede studiesirkler som har endt i bøker der de bestrider hvem som er hjernen og frontfiguren, første i alt og straffetaker i Raga Rockers, må vi aldri glemme at Livio Aiello skrev låten «Aiellos Riff» på den beste, mørkeste og hardeste rock’n’roll-plata meislet ut på norsk jord, «Maskiner i Nirvana», bandets andre album.

Og det er en instrumental på under ett minutt, og den traktorbassen er så tøff at hjælpes. På sjetteskiva, «Rock’n’Roll Party», kom oppfølgeren «AR2», men det er eneren som teller. Og som gir Livio Aiello nummer 1.