Musikk må være den eldste formen for terapi. Og Herren skal vite at mange av oss trenger å få røsket opp i både hode, kropp og sjel her man sitter halvveis isolert – i shortsen, med koronatøflene på.

Ghost Funk Orchestra (GFO) tar konseptet som korona-psykologer helt ut. «An Ode to Escapism» innledes med en programerklæring, der en kvinnestemme med høy yogafaktor ber oss skru av lyset, slå av telefonen og lukke øynene – med generisk taffeljazz spillende i bakgrunnen.

Dette opplegget er temmelig cheesy, men idet plata begynner på ordentlig viser det seg at GFO lykkes i sitt mål om å gi lytteren en real mental og sjelelig massasje.

Man blir liggende i en lun og myk seng bestående av jazz, funk og psykedelisk soul gjennom de 17 sporene som utgjør «An Ode to Escapism». Samtidig er det masse energi i denne musikken. Resultatet er langt mer enn en ren koseplate, og med tilstrekkelig volum blir GFOs grooves dansbare som bare fy.

Orkesteret dekker et bredt spekter av musikken som har blitt spilt i amerikanske storbyers kneiper og kjellere de siste 100 år. Tankene går i et øyeblikk til 70-tallets blaxploitation-soundtracks, men plutselig kommer litt 80-talls dataspillsynth inn i bildet, før blåserrekka og strykerne tar alt i en ny retning.

Musikken er ikke retro, men classic. Jeg hører et tydelig slektskap til funky storband som War og Lafayette Afro Rock Band. Jeg hører også soulsymfoniene til Isaac Hayes koblet på streetsmart R&B av Shuggie Otis-typen.

Uansett hvilke referanser man ønsker å dra opp av hatten – det er et fargesterkt univers GFO inviterer oss til å ta en 40-minutters vandring igjennom. Lag på lag av vekslende arrangementer sørger for at inntrykkene er mange i løpet av den musikalske vandringen.

Bandet, ledet av kapellmester og allround musikkboss Seth Applebaum, gjør en formidabel jobb. Det ligger en eklektisk groove i bunnen av alt, samtidig som orkesteret fortløpende broderer forskjellige melodiske mønstre på toppen. Harmoniene fra sangtrioen Lo Gwynn, Romi Hanoch og Megan Mancini veksler fra en dunkel, sensuell mystikk til full tilt soul-ramaskrik under kraftige scenelys.

Dette orkesteret skulle man ha hørt og sett i levende live, på kloss hold. Herregud, jeg savner å gå på konserter med store band som har enda større lyd.

I mellomtiden har Ghost Funk Otchestra laget en god substitutt for disse abstinensene.