Det over 30 år gamle rockbandet fra Trondheim har alltid vært misunnelsesverdig produktiv, og med den såkalte «Gullvåg-trilogien», bestående av de eminente utgivelsene «The Tower» (2017), «The Crucible» (2019) og «The All is One» (2020), beviste bandet at de bare blir bedre med årene.
Man skulle kanskje tro at bandet ville unne seg en velfortjent pause etter trilogien, midt i en pandemi og det hele, men neida – her kommer det jaggu enda et smykke av et album, om enn enda litt seigere og særere enn de tre foregående.
I tillegg til bandets veletablerte lydbilde, drevet av store, tunge og suggererende bassriff, fiffige vokalharmonier og lange, intrikate instrumentalpartier, inneholder albumet flere korte og ofte akustiske sidespor, noen av dem på grensen til ren lydinstallasjon, og med mer folk-aktige elementer.
Tittelen «Kingdom of Oblivion» gir kanskje alene en liten pekepinn på hva man kan forvente ut høyttalerne. Dette virker som et åpenbart nikk til 70-tallets forekomst av Tolkien-inspirerte progrockband, en relativt utdødd sjanger som enkelte kanskje forbinder mest med spisse hatter, psykedelisk sopp og kleine tenåringer som driver med LARP.
Dette er riktignok en tilnærming som faktisk kler bandet overraskende godt, og det er kanskje ikke helt unaturlig heller, da gitarist Hans Magnus Ryan kan sies å bli mer og mer snarlik Gandalf med årene.
Som instrumentalister er også Motorpsycho i en helt egen klasse, og ett av svært få norske band jeg kan komme på, som uironisk kan klare å slippe unna med det. Som på Gullvåg-trilogien, er dessuten Motorpsycho ytterligere forsterket av Dungen-gitarist Reine Fiske, og det hele låter unektelig svært og detaljert fra første tone.
Albumet åpner knallsterkt med «The Waning» (Pt. 1 & 2) og tittelsporet «Kingdom of Oblivion», hvor Motorpsycho ikke låter mange steinkast unna sine beste 90-tallsutgivelser, som «Demon Box» og «Timothy’s Monster», en gavepakke for alle som har fulgt bandet noen tiår.
Det er riktignok ikke alt jeg klarer å få helt tak på, spesielt den akustiske trudelutten «Lady May» og heroinbluesen «The Watcher», men høydepunktene er likevel mange, og ligger så velplassert rundt omkring på hele albumet, at det aldri egentlig blir plagsomt.
Andre glimrende låter som bør trekkes fram er «The United Debased», som det virkelig lukter 70-talls hardrock av, kassegitardrevne «The Hunt» og mastodonten «Dreamkiller», som nesten like gjerne kunne vært på bandets eget mesterverk «Trust Us» fra 1999.
Likevel er nok favoritten den nesten 11 minutter lange prog-reisen, med den uimotståelige tittelen «The Transmutation of Cosmoctupus Lurker», som nesten bare må høres for å begripes. På mange måter knyttes albumets mange sprø innfall og retninger sammen her, og låten er noe av det mest interessante jeg har hørt fra Motorpsycho på mange år, som egentlig bør si litt.
Noe av det beste (og kanskje verste) med Motorpsycho, er at det virker som om de lager musikk primært til seg selv, og man dermed aldri vet helt hva man får – om det står lettspiselig popteft eller tungfordøyelig outsider-rock på menyen.
På «Kingdom of Oblivion» finner man litt av begge deler, og som et helhetlig album er dette trolig nøyaktig hva italienerne ville kalt «al dente» – akkurat passe kokt.