«Landstrykere» står seg som et heidundrende klovneri og ren skjær galskap, sammen med alvor og såre temaer på teaterscenen. Et lite bygdesamfunn i Nord-Norge blir nemlig tatt av en vaskeekte amerikansk tornado i rollefiguren «August», som skal frelse og modernisere den grå og trygge bygda Polden.

Moderniseringen av bygda

Historien er basert på Knut Hamsuns trilogi om «August», som kommer hjem til bygda si etter 20 år ute i verden. Med sin kunnskap om den morderne verden overbeviser han sakte, men sikkert hele Polden om at dersom man satser på posthus, banker og sildeindustri, kan bygda reise seg som en bauta i landsdelen.

Men helsetilstanden, løgner og samvittighet setter en naturlig stopper for hans entusiasme og ideer. Derimot klarer han å lure de aller fleste bygdeoriginalene i hjembygda som lar seg både sjarmere og begeistre av hans lykketreff til midlertidig suksess.

foto
AVSLAPPET: Eirik del Barco Soleglad imponerer stort i rollen som August

Herlig August

Eirik del Barco Soleglad, som spiller «August», er en fryd å følge gjennom hele stykket. Ikke bare med hans krumspring på scenen, men også hans smågale uttrykk som minner ekstremt mye om «Tuco» (Eli Wallach) i filmklassikeren «The Good, the Bad and the Ugly» fra 1966. Og det er flere likhetstrekk å spore tilbake til spagettiwestern-sjangeren fra det store lerretet. Komponisten Ennio Morricone blir heftig brukt, savnet etter slettene og jakten på gull går ofte til hodet på antihelten «August».

I tillegg er det umulig ikke å registrere at timingene mellom skuespillerne ikke er helt finpusset til premièredagen.

Monoton oppbygning

Hovedproblemet til «Landstrykere» er derimot den dørgelig kjedelige førsteakten (på 1t 15m) som skal bygge opp rollefigurene og overforklare hva som egentlig skjer i den vesle bygda. Når man endelig ser en utvikling, tar stykket seg friheter til å kaste påtatt populærmusikk og slapstick-humor i ansiktet til publikum.

Det er rett og slett en god miks mellom tung Hamsun-litteratur og helsprø påfunn. Noe som riktignok underbygger vesenet «August», som er både frekk og frodig i sin tilnærming til sambygdingene sine.

Men når det først stemmer, så stemmer det veldig på scenen. Vi får tapre gårdsbrukere som blir frarøvet alt de eier, og liv og forhold som står på randen til å sprekke av lurvelevenet som kommer fra USA. Følelsene, desperasjonen og lengselen blir forsterket ved hjelp av en såre enkel scenografi i en svær videovegg, designet av Reidar Richardsen, som tar seg edruelige friheter med sine hopp i både tid og rom.

Storform

Derimot viser andreakten på 40 minutter mer utvikling, konflikt og høydepunkter. Man blir sittende og undre på om en bedre progresjon i historien ville fått flere til å sitte i stolen, og ikke forlatt salen til pause.

«Landstrykere» blir nok ikke husket som en av de store stykkene til HT. I samarbeid med Riksteateret har de fått vist fram en Eirik del Barco Soleglad i storform og ikke minst en kreativ tolkning av Hamsuns «August»-trilogi, hvor teknikken sitter godt og scenografien viser hvor enkelt og minimalistisk man kan løse ting, samtidig som man henter inn en hel verden på en vegg.