Et godt orkester under ledelse av finske Hannu Koivula, en briljerende kontrabassolist (fra Tromsø) og en spennende versjon av Saint-Saëns Symfoni nr. 3, også kalt «Orgelsymfonien» ga full uttelling for besøket fra Sør-Troms.
Knut Erik Sundquist var fast ansatt kontrabassist i Forsvarets musikkorps Nord-Norge, eller Divisjonsmusikken som orkesteret fortsatt heter på folkemunne, fra 1993 til 2008. Nå var han gjenforent med sine gamle kolleger som hadde tatt turen til Tromsø for å vise fram «nåkka av det vi driv med i Harstad», som han selv sa det.
Det Sundquist og orkesteret presenterte, var «A Carmen Fantasy» skrevet av Frank Proto, en av mange komponister som har latt seg inspirere av Bizets opera.
Briljerte
Og Knut Erik Sundquist briljerte som solist. Han henter toner, linjer og løp på en måte som er vanskelig å forestille seg er mulig å få ut av storebror i strykerfamilien. Jeg tenker på den gangen på slutten av 1980-tallet at han skulle spille Bottesini i Trondenes kirke under festspillene. Menighetsrådet sa nei. De ville ikke ha noe virtuoseri i kirka.
Og evnen til å være virtuos viste han fram også i Ishavskatedralen, men imponerte gjorde han også i andre deler av verket. Musikken i denne Carmen-fantasien fanger handlinga i operaen med sine skiftende stemninger. Da er selvsagt det typisk spanske og fyrige til stede, men også det lyriske og ettertenksomme romantikken og all dramatikken med slåsskamper og knivstikking som utspiller seg.
Men før Sundquist slapp til på podiet, fikk publikum servert kveldens mest lyriske verk; «Valses nobles
Symfonisk avslutning
I Camille Saint-Saëns 3. symfoni er imidlertid virkemidlene kraftigere, men likevel elegant brukt. Den originale instrumenteringa er et stort symfoniorkester utvida med orgel og firhendig klaver. Her fikk vi verket spilt av blåseorkester og bare to hender på klaveret.
Formskjemaet er tradisjonelt med fire satser som komponisten binder sammen to og to. Han lar de samme temaene utvikle seg gjennom alle satsene, og orgelet kommer inn i siste halvdel i hver av de to delene.
Den versjonen vi fikk høre her, lyder litt annerledes, men fungerer godt. Hannu Koivula får fram dynamikken i musikken og en fin og stor klang. Og Bjørn Andor Drage på orgel gjorde sitt til å få fram symfoniens spektakulære former.
