Nå er selve inkarnasjonen av 80-tallets jappetid, Gordon Gekko, tilbake. Dessverre ikke i like god form som i gamle dager.

I «Wall Street: Money Never Sleeps» møter vi igjen Gordon Gekko, spilt av Michael Douglas. Karakteren Gekko har, tross mangel på moralske skrupler og en vilje til å gå over nær sagt lik for å tjene noen ekstra millioner, blitt et forbilde heller en ett skremmebilde for glupske børsspekulanter verden over. Dermed kunne vel regissør Oliver Stone knapt funnet et bedre tidspunkt å vekke antihelten til live igjen, for i etterdønningene av den globale finanskrisen er det så absolutt behov for å stille spørsmålet om «Greed is good» på nytt.

Ikke tilgitt

Etter å ha sluppet ut av fengsel etter endt soning, har Gekko brukt de siste årene på å stable på beina en karriere basert på andre idealer enn de han hadde sist. Datteren Winnie (Carey Mulligan) har fremdeles ikke tilgitt ham etter sviket mot familien, men Gekko har en plan om å rette på dette gjennom Winnies forlovede, den unge og fremadstormende børsspekulanten Jake Moore (Shia LaBeouf). Men er manipulasjonens mester, griske Gordon Gekko, virkelig til å stole på?

Blandet opplevelse

Det er et aldri så lite stjernelag av skuespillere med Douglas og Josh Brolin i spissen i «Wall Street: Money Never Sleeps». Og det er jevnt over gode prestasjoner som vi får se. Til og med LeBeouf leverer en solid rolle, samt at 93 år gamle Eli Wallach fortsatt stjeler scener. Når det så i tillegg aldri har vært mer interessant å få et innblikk i den grå økonomiske verden Gekko beveger seg i enn nå, skulle dette bety suksess for Stone, Douglas og co. Eller? Dessverre er det ikke så. Oppfølgeren til «Wall Street» har noen gode elementer, men også svært mange middelmådige. Det er mye jeg gjerne skulle sett ha blitt bedre utforsket, bedre forklart og bedre løst - både av handling og karakterhistorier.

Tam slutt

Det er kort fortalt en del som ikke henger helt på greip. Og når filmen, som utad forsøker å gi et skremmebilde av den grådighetskulturen som har ført verden ut i en økonomisk krise, skamløst inkluderer kjempetydelige produktplasseringer for blant annet Ducati og Heinecken, samt har en tam slutt som mer enn antyder at kapitalisme ikke er så dumt likevel, trekker dette også ned. Jeg sitter igjen med en følelse av at dette kunne vært gjort mye bedre. Svak firer.