Men rabulistene fra Trøndelag var heldigvis ikke døde. Gjengen anført av gromgitarist og rølpecrooner Per Borten har tydeligvis bare fylt opp energilagrene, og trimmet motoren ekstra godt, i forkant av sitt femte album.

Plata, med den kronisk kronologiske tittelen «V», innledes på majestetisk vis gjennom «All and Everything» – en låt som gir en god pekepinn på hvilken jord rock’n’roll-traktoren pløyer i de påfølgende syv sporene. Spidergawd har nå en helt egen og lett gjenkjennelig identitet.

Kvartetten spiller motorsykkelrock slik den bør låte: Svett, aggressiv og kåt – med nesa og haka i været. Bevisst eller ikke, låter Spidergawd så lite 2019 som man kan forestille seg. I et rockklima dominert av synth, discoflørting og lettbeint psykedelia – der indie-begrepet fortsatt brukes i fullt alvor – utgjør bandet en motvekt av tyngste klasse.

Hvis lyden av 2019 er falafel og kombucha, er Spidergawd en salt og kjøttrik gryte sodd – med en halvliter pils eller fem attåt. Dette er kanskje ikke noe for trend- og fitnessbloggen, men man blir både mett, full og fornøyd. Kvartetten har allikevel plenty av finesse – blant annet gjennom kule, uforutsigbare arrangementer og x-faktoren: Den feite sax-trakteringen signert Rolf Martin Snustad.

Trommeklaskingen til Kenneth Kapstad er det også umulig å ta for gitt. Hakeslippet dette rytmemonsteret gir under første gjennomlytting, blir erstattet av ustyrlig lufttromming de neste gangene man setter headsettet på. Hva er det egentlig Kapstad holder på med baki der? Ikke vet jeg, men han er det mest håndfaste beviset jeg har hørt på at det ligger en porsjon sannhet i Yngwie Malmsteens hårete «more is more»-filosofi.

En ting Spidergawd har utviklet siden oppstarten i 2013 er refrengene, som er tydeligere og mer nynnbare enn tidligere. Hør bare «Avatar» og «Ritual Supernatural». Selv om tyggegummipopen fortsatt er et stykke unna, planter trønderne nesten en hel fot inn i Def Leppard-land.

NWOBHM-tendensene fra bandets forrige skive forsterkes også på «V». Gitarspillet er enda mer melodiøst, og Borten kjører på med lekre tvillinggitarer med høy Thin Lizzy- og Iron Maiden-faktor. Prisen for beste riff går til «Knights of CGR» – en låt som bør sette fyr på mangt et konsertsted det kommende året.

Sounden er stort, men romslig og uten for mange komponenter. Borten er en rå vokalist, og stemmen hans får godt med «lebensraum» et i naturlig lydbilde som også gir plass til hver eneste lekre detalj fra trommer, bass, gitar og sax.

Spidergawd har levert nok et vanntett album med musikk som bør begeistre og underholde alle som elsker bredbeinte riff og varmblodig hardrock. Måtte de fortsette til undertegnede ikke forstår hva faen romertallet i tittelen er slags nummer i rekka.