Grinebiter, loner, raring, kultfigur, undergrunnslegende og genierklært original. Den snart 53-årige frontfiguren i engelske Spiritualized er den eneste som er igjen fra originalbesetningen av bandet, gjengen som opprinnelig oppsto da det myteomspunne og eminente åttitallsknarkekollektivet Spacemen 3 gikk i kjemisk oppløsning.

Han har holdt på å stryke med flere ganger, etter et langt liv der rockens myter virkelig har fått kjørt seg. Leversvikt, to hjertestans og enorme mengder livsfarlig og kruttsterk narkotika. Det er et under at han står oppreist, for ikke å si et vel så stort under at mannen, disse problemene til tross, har klart å lage så mye fin musikk hele veien.

Mesterverket «Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space» (1997) står fortsatt som en påle fra det tiåret, selv om mange har satt den i skyggen av Radioheads samtidige «OK Computer». Men der sistnevnte har gjort det til en sport å bli rare og kunstneriske, har Jason Pierce, mer eller mindre på egen hånd, og med diverse leiesoldater, fortsatt å lage plater der han blander musikalske primtall som The Velvet Underground, spacerock og gospel. I Jasons hender er det likevel ren logikk. Og det høres slik ut også.

Jason er ikke bare den eneste igjen fra originalbesetningen, han er sågar hele Spiritualized anno 2018. Plata er laget så å si helt alene med en laptop, der han sporadisk har vært innom forskjellige studioer (når pengene har ramlet inn) og lagt på diverse instrumenter. Jeg vet ikke om det er vissheten (gjennom intervjuer) rundt en smertelig ensomhet, med sykdom og død og raseri mot hele platebransjen og alt i verden som er teit, som er mye, om det er dette som gjør at jeg synes denne plata høres så jævla ensom ut.

Det kan selvsagt være at den også faktisk høres genuint ensom ut, isolert fra dette. Ikke på en sånn Townes Van Zandt-misantropisk måte, der undergangen er selve drivstoffet og solskinn er kryptonittet, men mer på en sånn alene-i-verdensrommet-følelse.

For han er fortsatt ute og gospellerer i verdensrommet. Låtene er ikke så kraftige og monumentale som de var på den 20 år gamle klassikeren, men de er likevel enormt vakre, forsiktige og nesten skjøre og sakrale på én gang. Særlig på platas A-side er låtene i seg selv veldig sterke, og høres ut som noe den mest melodiøse, og litt neddempede utgaven, av The Flaming Lips kunne gjort for rundt 20 år siden.

«And Nothing Hurt» er akkurat så fin man kunne håpe, særlig etter de flotte singlene som kom i forkant. At det angivelig er Jasons siste musikalske bidrag til menneskeheten får så heller være. Han gir seg i så fall mens han fortsatt er kunstnerisk overlegen de fleste andre engelske artistene fra 80- og 90-tallet. Takk for innsatsen, gamle syrefar.