Her får vi musikalsk et møte mellom det stille og nakne i den tradisjonelle joiken hvor det er den ensomme stemme, kanskje bare fulgt av ei tromme, og den klassiske europeiske orkestertradisjonen med det mektige uttrykket i klang og toner som det kan gi.

Tekstmessig er albumet en hyllest til den urgamle tradisjonen hvor reindriftssamene følger sin flokk i en sesongvis flytting fra ett beiteområde til et annet.

Mortensson er selv en del av denne tradisjonen som i de senere år har vært gjennom ei sterk endring, ikke minst som følge av den motoriserte hjelpemidlene de har fått til rådighet for å følge flokken.

Marja Mortensson går i sine tekster tilbake i tid, baserer seg på fortellinger fra tidligere generasjoner og gir på plata sin personlige hyllest både til tradisjonen, menneskene som utøver den og naturen som tradisjonen og menneskene lever i symbiose med. I det ligger også en hyllest til fortellertradisjonen, blant anna representert ved Marjas bestemor.

Daniel Herskedal har gjort orkestreringa av musikken, og på en måte som lar orkesteret komme inn i joikens sfære og ikke motsatt. I den reise albumet gir oss, er vi innom både det vare, rolige og neddempa, det storslåtte og overdådige samt det drivende og ekstatiske. Slik gir musikken oss fine og dynamiske variasjoner.

Musikerne vi kjenner som de to eneste instrumentalistene fra Mortenssons forrige utgivelse, Daniel Herskedal med sitt nydelige og oppsiktsvekkende tubaspill og tromsøværingen Jakop Janssønn med sitt både nennsomme og drivende trommespill, får også på denne utgivelsen god plass til å utfolde seg og prege musikken, selv om de her er havna i selskap med et stort orkester.

Med si særegne stemme, gode vokalteknikk og i en joiketradisjon som skiller seg en del fra joiken vi kjenner her i vårt nordlige område, gjør også Marja Mortensson dette albumet til noe helt spesielt, og i våre ører også noe nytt.

Fotografen Kåre Kivijärvi omtalte en gang Norge øst for Lyngenfjorden som det orientalske Norge. Dette intervjusitatet dukka opp igjen i hodet mitt ved lytting på «Raajroe – The Reindeer Caravan». Det er noe her som gir meg assosiasjoner til fjerne musikktradisjoner, blant anna til Korea. Noe henger nok sammen med at jeg har hørt tradisjonsmusikk derfra framført med stort orkester, men det handler også om både tonalitet og vokalteknikk.

Jeg omtalte «Raajroe – The Reindeer Caravan» som et storslåttverk. Orkesteret tilpasser seg joiken på en utmerka måte. Likevel er det kanskje de delene av verket hvor joiken i kontrast til det storslåtte får utfolde seg nærmest alene som blir de mest rørende øyeblikkene for mi lytting til verket.

«Raajroe – The Reindeer Caravan» skal urframføres live i Røros kirke på Raasten rastah-festivalen 1. oktober, også da sammen med Kringkastingsorkesteret.