Jo lengre ei forestilling er fra det realistiske, desto mer griper den tak i oss dersom den får oss til å tro på det den forteller. Da kan den gi oss ei fortelling som er mer virkelig en virkeligheta.
En slik magi klarer figurteaterforestillinga «Aske» å skape.
Uten tale. Med én levende skuespiller på scenen. Ellers er det dukker, de fleste menneskeskikkelser i full størrelse og som kan være vanskelig å skille fra virkelige mennesker.
Suggererende musikk skrevet av Guro Skumsnes Moe og innspilt av støypunkbandet Moe setter stemninga i et lokale hvor både scene og sal preges av mørke, som det nesten må være når det er så mye mørke i forestillinga. Det handler om vårt indre mørke og mørkets handlinger.
Tilfeldighetenes spill
«Aske» er inspirert av en av Norges mest omfattende og dramatiske pyromansaker, og romanen «Før jeg brenner ned» av Gaute Heivoll.
Forfatteren er vokst opp i samme bygda der pyromanen i løpet av noen uker i 1978 svei av utallige uthus låver og også hele gårdstun. Forfatteren var da bare to måneder gammel, men fortellingene om brannene, mytene som vokser fram og tankene rundt det som har skjedd, er blitt hengende ved ham hele livet.
Forfatteren er også den eneste som framstilles av en levende skuespiller på scenen, og forfatteren begynner å trekke paralleller mellom sine egne indre demoner og det som har drevet pyromanen til de gjerninger han har gjort.
Det er fascinerende, og det er skremmende å bli obs på at det kanskje bare tilfeldigheter som avgjør om det er demonene eller du selv som går av med seieren.
Fakta:
NORDLYSFESTIVALEN
Plexus Polaire og Figurteater Nordland:
«Aske»
Etter en roman av Gaute Heivoll
Regi: Yngvild Aspeli
Skuespiller/dukkespillere: Amador Artige, Aitor Sanz Juanes, Andreu Martinez Costa, Pierre Tual
Dukker: Carole Allemend, Yngvild Aspeli, Polina Borisova, Sophie Coëffic, Sebastian Puech
Musikk: Guro Skomsnes