Snålt å tenke på at det nå er 25 år siden Son Volt oppstod, i det som var ruinene etter nittitallets beste band, Illinois-countryrockbandet Uncle Tupelo.
Etter fire skiver på fire år gikk frontfigurene Jay Farrar og Jeff Tweedy hver til sitt, til henholdsvis Son Volt og Wilco, og en gjenforening har virket fjernere og fjernere, ettersom bandene har gått i hver sin musikalske retning, og dermed har erobret nokså forskjellige skarer av fans.
Har gjentatt det til det kjedsommelige, men det er altså, i fall npoen var i tvil, Son Volt som er det beste og «viktigste» bandet her. Simpelthen fordi jeg holder Jay Farrar som en bedre låtskriver og, ikke minst, vokalist.
Son Volt-debuten «Trace» (1995) står fortsatt som ei påle, og åpningssporet «Windfall» holder jeg fremdeles som en av verdens beste låter. Får fortsatt gåsehud og en feilaktig følelse av å kunne fly når jeg hører den.
«Union» er bandets niende studioskive, og fortsatt er det å få ei ny Son Volt-skive i hendene noe som gir en ei slik andaktsstemning, der man har reelle håp om å finne gull. For det har det vært så å si hele veien, med «American Central Dust» (2009) som den sterkeste siden debuten. Og nå er han i storform, han far. Denne gangen er det edelt metall hele veien.
Det er en ganske pissed Farrar som har vært i studio denne gang, og endelig begynner presidentskapet til Trump å bære kulturelle frukter, etter at mengder med såkorn har vært drefset ut på jordene i vanvittige mengder, godt etterfulgt av daglige doser kraftfor via Twitter og mer og mer aparte pressekonferanser.
Det er lett å ha sympati med mange amerikanere, som finner hele denne tilværelsen under Trump kvelende og pinlig. Selv her på berget har man merket ubehaget, men det har glidd sakte over i en slags nummenhet, der det skal stadig mer til å sjokkere.
Skiva er stappet med tekster smidd ut av dette åndelige klimaet, og den frustrasjonen og skammen mange nok føler på over there.
Fra det dystopiske åpningssporet «While Rome Burns» (Like Orwell’s doublespeak they’re taking their cues/And we fiddle while Rome burns), til den dystre sistelåten «The Symbol» sveiper innom tematikken på hver sine vis. Sistnevnte kunne vært skrevet av Woody Guthrie, og er etter sigende skrevet i ånden etter legenden.
Låten er beinhard og helt nedpå, om den fortvilte immigranten Juan fra den meksikanske byen Monterrey, som kom til New Orleans og var med og bygde opp byen etter den tropiske stormen Katrina.
They say I’m a criminal
That’s what they say
My children were born
Born in the USA
-
They say these children
They too must go
But their home is here
Not Mexico
Er jo mange universelle poeng her noen hver, også her på berget, kunne dvele mer med.
Det viktigste med skiva er uansett, som alltid, låtene, og her har Farrar skrevet et vell av dem som befinner seg i øvre sjikt av hans fra før svært velfylte katalog, superbt musisert av bandet sitt, som nå teller noen ekstra medlemmer som før bare har vært turnémusikere for dem.
Andrelåten «99» er enorm. Samme er bitterspydige «Reality Winner», for ikke å glemme «The Reason», en åt som rent melodimessig minner om smellvakre «Tear Stained Eye», en av de beste fra debuten. Helt nedpå og mollstemte «Union» ville vært et høydepunkt på Uncle Tupelo-mesterverket «March 16–20, 1992» (1992).
Mulig skiva kunne vært økset ned fra 13 til 10 låter, men det er bare pirk, og noe man selv kan fikse med spillelister og slikt, om det føles viktig. Dessuten låter det helt enormt bra. Farrar har aldri falt for fristelsen til å polere i stykker det disktink liveaktige soundet han alltid har båret med seg inn i innspillingene sine, og denne skiva har en produsksjon så crispy, fin og passe skarp at det er en fryd.
Da Uncle Tupelo kom feiende inn i den alternative countryens andebølge på begynnelsen av nittitallet, var Steve Earle kometen som hadde plassert seg øverst på tronen. Samme dag som «Union» kommer, er han ute med et rent coveralbum med Guy Clark-låter.
For 20 år siden ville jeg gjettet på at det siste hadde størst potensial. Det skulle bli helt motsatt. Clark-plata fremstår sågar som litt uinteressant, hvor paradoksalt det enn måtte være. Ikke rart Earle har hatt «Windfall» på repertoaret sitt siden den kom ut.
Jay Farrar seiler opp som en av de av de aller beste vi har nå, uten at det ligger noe nytt eller oppsiktsvekkende i dét. Når han nå nærmer seg tjue studioskiver som frontfigur i diverse konstellasjoner, er det betryggende å registrere at han er bedre enn på lenge.
Sterk femmer, og mye rart og bra skal skje om ikke denne befinner seg på undertegnedes topp 10-liste ved oppsummeringen av 2019.
