For at man skal kunne snakke om oppstandelse, må noe først forgå – og det var det ingen tvil om at hadde skjedd da Sommerlyst-elevene ønsket gjestene velkommen til den første revyen siden 2019.
Ved inngangsdøren sto flere av aktørene og gråt over 2020- og 2021-revyenes død. På veggene hang avisutklipp fra tidligere år. Men det er ikke alt som dør som blir værende i grava, i god påsketradisjon.
På scenen, gjennom pandemi, konspirasjonsteorier, angst, busskontroller, samtykkeloven og bensinpriser, drar gjengen bak revyen oss gjennom tillivningen av byens eldste ungdomsskolerevy.
Selv om de fleste stykkene får høylytt latter fra salen, treffer ikke ungdommene på alle punchlinene. Kanskje er det humoren som er mer spissa mot et yngre publikum, for det er klassekameratene i salen og ikke de voksne som ler høyest.
De fortsetter også å le de gangene resten av publikum nøyer seg med å trekke på smilebåndet. Som for eksempel da aktørene på hardtslående vis understreker hvordan bruk av sykkelhjelm og refleks ødelegger din sosiale status.
Det høye tempoet i stykkene spiller nok inn her. Vi som har bikka 20 sliter med å henge med.
Likevel er det nok av gullkorn som får latteren til å sitte løst, og det er gjerne de mer absurde sketsjene som treffer bredt. Kroneksempler, uten å avsløre for mye, er mannen som ikke får til å tisse uten at noen ser på og han som sniker på bussen, men er livredd for fengselsstraff.
Det er i det absurde og overdrevne at aktørene skinner.
I et av stykkene blir vi vitne til den stakkars karakteren «Doris» som skal holde monolog, men som aldri får fred fordi en annen kar jages rundt scenen av en sikkerhetsvakt. Her følger en tirade av banneord, popkornkasting og når rømlingen endelig ferskes, lirer han av seg at monologen er «jævlig dårlig» før han jages av scenen.
Det er noe surrealistisk over årets revy, men oppstandelsen er også godt forankra i den brå, overærlige og språkføre nordnorske humoren.
Gjennom både første og andre akt får vi møte Harstads Sherlock Holmes og hans tre hjelpere, som prøver å nøste opp i hva som skjedde med Polarshow i fjor og i forfjor. Det er den røde tråden gjennom revyen.
Men konklusjonen, som avslutter revyen, opplevdes litt skuffende og forhastet.
Aktørene fikk god drahjelp fra årets band. Det var under de mange musikalske numrene at revyen skinte på sitt sterkeste.
Vi fikk blant annet servert nordnorske gjengivelser av Olivia Rodrigos «Driver’s License», med en herlig tekst om pandemi, samt en helt nydelig versjon av Disney-hiten «We don’t talk about Bruno», men her om hvorfor man ikke snakker om revyens forsvinning. Og som Star Wars-fan ble jeg mildt sagt overrasket over å høre «Cantina Band» etter pausen.
Alt i alt er det godt å kjenne på at byens eldste ungdomsskolerevy er tilbake, og ungdommene har gjort et formidabelt stykke arbeid. Vi sees neste år, Polarshow!