De fleste nordlendinger trenger ikke å gå langt tilbake i slekta før man finner sin kvenske familie. For i dag bor vi over hele landet. Det har både eventyrlyst og viljen til å flytte på seg for å forsørge familien, sørget for. Da forfatter Kjell G. Kjær ga ut boka «Ishavsfarerne 1859-1909» i 2016, ble han imidlertid overrasket over omfanget av kvener innen ishavsfangsten. – Jeg ble forferdet da jeg oppdaga at 74 prosent av ishavsskipperne i Hammerfest, og over femti prosent av ishavsskipperne i Tromsø var førstegenerasjons innvandrere fra Finland. Jeg hadde en viss aning at det var mange kvener blant ishavsskipperne, men ble overrasket over at andelen var så stor, sa Kjær til den kvenske avisa Ruijan Kaiku i 2016.

En «sjøfartsnasjon» Mange av Tromsøs kvener ble boende i nordbyen, rundt Skippergata og verftsmiljøet. Og mange av de kvenene som ikke var skippere om bord, var sannsynligvis mannskap. – De kunne dette fra før. Kunnskap om isen, selfangst og sjømannskap hadde de lært allerede i Bottenvika. Det var ikke nordmenn som lærte kvenene om isfangst, det var nordmenn som tok etter dem, konkluderte Kjær. Derfor, for å hedre den kvenske sjøfartsnasjonen, er det nordbyen vi viser fram på dette bildet fra den tida mens ishavsfangsten fremdeles preget byen (For ordens skyld: Bildet er tatt 15. august 1955).

Kvensk koloni? På slutten av 1800-tallet bodde kvenfamilien Mathisen i dette området. Mathisen er en fornorskning av navnet «Mattsson». I tillegg brukte familien navnet Eilittä. Jacob Mathissen Eilittä (1820–1895) hadde arbeidet seg opp til skipper etter å ha begynt som matros. Han reiste for eksempel rundt Spitsbergen med den svenske geologen og polfareren Otto Torell (1828–1900) sin «Svalbardekspedisjon» i 1861 – selveste «startskuddet for den vitenskapelige polarforskningen» Da så han de gode fangstforholdene helt nord på Mosselhalvøya. I 1867 foreslo han derfor å etablere en koloni på Verlegenhuken, det nordligste punktet på Svalbards hovedøy Spitsbergen. Som skulle bebos av 25 kvener, men siden de søkte om statsstøtte fra stiftamtmannen, ville kolonien selvfølgelig være norsk. Søknaden lød på 10.000 spesiedaler og tilsvarer 718.811 etter dagens verdi. Søknaden ble avslått, men der kom i stand en annen kortlevd kvensk koloni i Isfjorden i 1872, som varte i vel to måneder.

Emigrerte til Australia Mathisen ga heller ikke opp. Han emigrerte til Australia og tok med seg familien på subsidierte billettpriser til landet «Down under». En sinnssyk lang reise i 1873. Det ville ta en uke bare ned til Kristiania for deretter å komme seg videre til Hamburg hvor australia-båtene anløp. – For Jacob Mathisen og familien gikk det bra. De kom seg levende og friske i land, og ut fra det jeg har klart å bringe på det rene gikk det ganske bra med dem og det finnes i dag etterkommere i Australia, fortalte Fredrik Larsen Lund til NRK i 2014 da han lanserte boka «Nedenunder og hjem», et vitnesbyrd om uredde, norske emigranter til Australia. Naturlig nok var Mathisen-familien blant dem. De var jo kvener. Og sjansen er stor for at du også kan være en av oss.

Les mer om kvener på Wikipedia. Der finner du lenker til de forskjellige forbundene.