Basert på den franske filosofi-professoren Muriel Barberys bestselgende roman fra 2006 med navnet "Pinnsvinets eleganse" (hvorfor den norske distributøren har valgt å gi filmen en annen tittel er for øvrig en gåte) er "Pinnsvinets hemmelighet" en film som plages av at den ikke klarer å leve opp til romanens format - her er det for mye som det bare hintes om og som ikke utforskes tilstrekkelig, selv om filmen også har finere øyeblikk.
Selvmordstanker
Elleve år gamle Paloma (Garance Le Guillermic) er en svært intelligent, reflektert og veslevoksen ung dame. Hun teller ned til sin 12-årsdag, dagen hun skal ta livet av seg. Paloma har for lengst blitt lei sin overklassefamilie og dens kjedsommelige rutine, og tilbringer dagene til sitt varslede selvmord med å dokumentere livets trivialiteter med farens gamle videokamera. Hennes tilværelse, og den til den tilbaketrukne portnersken Madame Michel (Josianne Balasko), får seg imidlertid en tilvekst da japanske Mr. Ozu (Togo Igawa) flytter inn i bygården.
Bedre som roman
Det er mye fint i "Pinnsvinets hemmelighet". Både av ideer, tanker, filosofi og meninger. Det observeres mye, og det beskrives omtrent like mye. Filmen har sine dvelende øyeblikk, og den har sine vakre og melankolske øyeblikk. Klassisk musikk rammer ofte inn filmen. Som et slags forsøk på å understreke at dette er høyst viktige, dannede og kultiverte poeng filmen vil gjøre. Problemet er at det som oftest ikke er slik det kommer fram, selv om tanken bak måtte være aldri så god, eller at det finnes tendenser til godt skuespill fra Balasko og Igawa. Jeg mistenker sterkt at lesere av boken vil få betraktelig mer ut av filmen enn hva jeg gjorde. Historien fremstår definitivt som om den vil gjøre seg bedre i romanform. På film blir den tynn, kjedelig og sliter litt med å holde trådene samlet.