Kvartetten fra Kolbotn tar seg god tid for hver utgivelse som popper opp fra undergrunnen. Et par av Obliteration-medlemmenes thrash metal-alter ego Nekromantheon har det også vært mystisk tyst fra i årevis. For oss med hjerte, og fot, for god death metal viser nyplata seg heldigvis nok en gang verdt ventetida.
«Centotaph Obscure» fortsetter der forgjengeren «Black Death Horizon» slapp for seks år siden, men denne gang er musikken enda et knepp mørkere. Hvis skalaen går til elleve, som det misforståtte geniet Nigel Tufnel en gang hevdet, noterer vi en sterk tier i darkness fra Obliteration på bandets nye fonogram.
Man hører fortsatt plenty av Morbid Angel og Autopsy i flekkene, men Obliteration har nå blitt mestere av å skape sin egen ekle stemning – som aldri bør forveksles med sin dumme fetter dårlig stemning.
I løpet av platas syv spor slippes det heller lite lys inn i katakomben. Dette er et nådeløst album hvor «vorspiel med gutta»- stemningen er lik null. Men etter to ukers lytting har jeg blitt veldig god venn med de lyssky, marerittaktige melodiene som hamres ut med åpenbar kraft og overbevisning.
Nevnte jeg at det låter helt topp? Obliteration er ikke påtatt retro, men heller klassisk. De styrer unna moderne studiojuks, men har gått for et ryddig og presist sound som kler de kvasse, kalde riffene.
Obliteration er topp musikere over hele fjøla, men skal man trekke fram ett bandmedlem som bemerker seg spesielt positivt, er det Didrik Telle. Bassgitaren spiller rollen som den stygge andungen i de fleste metal-sjangre, men Telles kule effektbruk gjør at instrumentet hans kryper som en hvesende, mannevond orm gjennom partiene med lavt eller moderat tempo.
I Obliteration er bassen også en av stemningsbyggerne – i tillegg til å styre det meget muskuløse fundamentet sammen med trommene. Sindre Solem er i tillegg en sanger med et større, slemmere og mer effektivt register enn for et tiårs tid siden.
«Eldritch Summoning» er låten som oppsummerer denne plata aller best. Her bombarderes vi med blastbeats, galopperende punkinfisert dødsmetall, og blytung doom om hverandre. Mitt eneste ankepunkt er at de seige partiene kunne vært enda flere. Ekkel stemning blir ikke bedre, enn når Obliteration går helt ned i kjelleren.
data-type="a" data-id="95281556">
