Jeg synes fortsatt det er merkelig hvor lite virak det egentlig har vært rundt dette bandet, utelukkende på grunn av det sjukt høye nivået de har holdt på musikken sin.

Debutplata «Anti World Music» (2013) er lett ei av de beste harde rockplatene som er utgitt i dette landet i inneværende tiår, og oppfølgeren «Hadeland Hardcore» (2015) er også et sterkt oppfølgeralbum. Den tredje er nå i støpeskjeen og kommer til høsten.

Men det er ikke til å komme bort fra at perioden rundt debuten var helt spesiell. Bandet var virkelig et friskt pust fra Oslo, da de fikk tankene litt tilbake da rocken i hovedstaden opplevdes farlig, nihilistisk, truende og full av aggressiv utbrytningstrang.

O-Men, Anal Babes, tidlig Turboneger og Gluecifer, The Abusers m.fl. hadde 20 år tidligere pustet liv i genren, og nå sto plutselig denne uforskammede gjengen og viste fingeren til alle, fra intet.

Debuten er så bra, at da den i sin tid kom ut, kranglet undertegnende med min daværende kollega Morten Høyning om hvem som skulle anmelde den (i en annen blekke her i byen). Han vant, og jeg ga meg, fordi hans argument om min manglende habilitet var litt for presis. Jeg hadde gitt ut en sjutommer med dem (en splittsingel med bandet Göttemia, kun trykket i 100 eksemplarer på hvit vinyl), og skulle derfor selvsagt ikke anmelde dem.

Men jeg mistet hodet, simpelthen fordi jeg var så fan. Morten smalt dessuten til med en sjelden terningkast 6-anmeldelse, og han var en som ikke lot seg presse til noe. Han mente det selvsagt. Og jeg kunne ikke vært mer enig.

Det oppsiktsvekkende med debuten var at den utelukkende bestod av nye låter. Alle de fire singlene som kom ut i forkant inneholdt låter som lett kunne forsvart en plass på debuten, men de trengte det ikke, for de var så produktive og infernalsk kreativt oppladede, at de kunne tillate seg å drite i samtlige av låtene fra singelformatet.

Det er jo vanskelig ikke å la seg fascinere av slikt, men det var selvsagt ganske tullete av dem, for debuten ville nok bare fått en ytterligere sterkere aura rundt seg.

Singlene har etter hvert vært så vanskelige å få tak i at selskapet Fysisk Format nå heldigvis har tatt affære, og gitt dem ut på ett brett, under tittelen «The Worst Four Years» (både vinyl og digitalt), og her er det bare å slenge ut alt inventar fra stua, sende ut nabovarsel og la det stå til.

Debutsingelen «Sitter fast i hælvete» ville blitt anerkjent som en av tidenes beste norske punkrocklåter, hadde den bare kommet ut i 1979 og blitt digget av dem som nå er over 55, men de liker ikke punkrock utgitt etter 1979, så den diskusjonen har uansett ingen verdi. Alle sporene på EP-en er heldigvis tatt med, og her er det mye annet gull, og da spesielt den beinharde «Oslo Jonestown».

Spesielt to av de andre singlene holder skyhøyt nivå («Heavy Metal Kid» og «Brainbomb»), og de har også sluppet til «I’m Fucked Up» (med Dogs-vokalist Kristopher Schau på gjestevokal, hentet fra «Bransjevelter #8»-samleren), samt at vi får en hittil uutgitt coverlåt av svenske Brainbombs, «It’s a Burning hell», som går cirka tre ganger fortere enn originalen.

Her synger også bandets «nye» vokalist, Ivar Nicolaisen, og kontrasten til originalvokalist Lars Dehli, som jeg personlig var mer fan av, er mer enn tydelig når du får høre dem rette etter hverandre. Lars sang hardt og aggressivt, og så samtidig ganske straight ut på scenen, noe som gjorde det hele enda mer skummelt, mens Ivar mer skriker ut ordene hardcore-style, og fremstår som en mer klassisk rockvokalist i hardt band.

Jeg skulle gjerne også hatt med singelen «Nowhere to Go» (som er på debutskiva) på denne plata, da det ville løftet resultatet ytterligere, men den kan du jo heller bare spore opp på den fulle plata den er hentet fra.

The Good The Bad And The Zugly er bandet som forener de beste sidene fra Oslo-rocken på midten av nittitallet, kjører den gjennom ei ny 2000-tallet-kvern, gir låtene fengende refreng, synger stygge og slemme tekster med masse humor, og attpåtil sper det ut med referanser til Cypress Hill og annen musikk du ikke assosierer med punkrock overhodet. I tillegg er de dritgode å spille, noe som ikke minst kommer godt frem live.

Selv på en sammenrasket samler med singler og uutgitt skrammel er de bedre enn de fleste andre der ute. For et fryktelig bra band de var og er. Bare så synd ikke flere har fått det med seg. Sterk femmer.

PS: Det er ikke Ivar som synger på «It's a Burning Hell», men bandets leadgitarist Eirik Melstrøm. Sånn går det når man bare antar og tror, og ikke sjekker nøye. Piskeslag med brennmaneter på undertegendes rygg påføres av herved av meg selv. - Egon.

THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY «The Worst Four Years» (Fysisk Format)