Snart 44-årige Kjellvander har beriket den skandinaviske musikkscenen i snart et kvart århundre nå. Først gjennom countryrockbandet Loosegoats og senere gjennom en innholdsrik og produktiv solokarriere.

Debuten hans, «Songs From a Two-Room Chapel» (2002), var ei av de aller beste skivene som ble sluppet i Norden dette tiåret, og den føles smått undervurdert, all den tid albumet var svært tilgjengelig og stappet med et vell av bra låter.

Siden den gang har han trofast fortsatt å gi ut plater med jevne mellomrom, og med jevnt høyt nivå. Som ei blanding av akk så underkjente Richard Buckner og en mollstemt Dwight Yoakam (stemmen), har han til gode å gi ut noe som er i nærheten av svakt, selv om den nær sagt perfekte debuten nok alltid har kastet svake skygger over fortsettelsen.

Takk og lov fortsetter han bare å lage musikk, og nå har han tatt ett steg til siden og opp.

«Doom Country», for en fabelaktig tittel, forresten, er et album som skiller seg kraftig ut fra alt annet han har gitt ut. Allerede på forgjengeren, den tidvis glimrende «Wild Hxmans» (2018), gikk han nye veier, der hans mer konvensjonelle americana/folk/country (velg uttrykk selv) ble ispedd små doser jazz, og der antall låter var redusert til fordel for lengre og mer intrikate arrangementer, samtidig som skiva hørtes umiskjennelig kjellvandersk ut.

Her har han tatt denne retningen ytterligere ut, men virkelig uten på noen måte å miste fokus. «Doom Country» er spilt inn med et annet utgangspunkt enn en streit studioprosess, med flikking, detaljgnuring og masse takes mot det «perfekte» studiouttrykket.

I midten av august i fjor brukte Kjellvander to dager på å skrive små historier og noveller, dikt og skisser til låter. Ei uke etter inviterte han det tungt prisbelønte jazzbandet Tonbruket inn i studio, en merittert gjeng bestående av durkdrevne folk fra E.S.T., Rymden, Wildbirds and Peacedrums og The Soundtrack of Our Lives.

Sammen brukte de et døgn på å jamme til Kjellvanders skisser, for så å spille inn to timer med livemusikk, som han deretter la vokal på. Resultatet er et oppsiktsvekkende kult album frigjort fra alskens genre og båser, der seks låter er jevnt fordelt over 41 minutter. Skjønt, «låter» er et noe begrenset uttrykk for hva de enkeltstående sporene er sammensmeltet til.

Noen blir sikkert skremt, enn si rynker på nesen, av åpningssporet, den svært jazza «Yacht in the Fog», men det er det ingen grunn til. Assosiasjonene går til Alan Ginsberg/The Clash-samarbeidet på «Combat Rock», bare at bandet er byttet ut med noe som kan minne om et akustisk The Stooges, slik de ugne stemningene i den dronete og seige «We Will Fall» (fra debuten) manes frem.

For det er stemmen til Kjellvander som driver det hele fremover. «Tidal Wave» er veldig fin, og samtidig den mest ordinære låten her, slik vi kjenner ham fra tidligere bravader, og etterfølges av den svevende og duvende «Loneliest Woman in the World», der ståbass, trommer og piano etter hvert veves sammen med støyete gitarer.

Så kommer det som etter alle solemerker er årets mest episke stykke musikk, uansett genre. «Normal Behaviour in a Cutting Garden» er delt opp i tre deler og smurt utover 21 gispende minutter med stor og stoisk musikk som ikke ligner noe annet jeg har hørt i nordiske trakter.

Den eneste relevante parallellen er det man har hørt Nick Cave og Warren Ellis bedrive på sine to siste skiver, for den har noe av det samme gigantiske og udefinerbart hypnotiske over seg.

Kompet til Tonbruket kverner ufortrødent fremover, mens den fløyelsmyke, tiltalende og dype stemmen til Kjellvander forteller en historie, delvis snakkende og syngende, om et trøblete og dysfunksjonelt forhold.

Ståbass, forsiktig piano og orgel, programmeringer og noen nervedirrende steelgitarer akkompagnerer suverent. Det låter altså så forbanna coolt og mektig at hjælpes.

Jazztrioen Medeski Martin & Wood gjorde også noe av det samme med Stooges-sjef Iggy Pop på den litt underkjente skiva «Avenue B» (1999), men nådde ikke disse høydene, for dette er sannelig helt, helt eksepsjonelt og nesten utilnærmelig digert.

Vet ikke hvor mange ganger jeg hørt denne låt-trilogien nå, men vi er iallfall oppe i over 25 avspillinger siden plata kom ut for ei uke siden, og antallet vil bare stige jevnt i dagene, ukene og månedene fremover.

Det er kult med artister som hopper i det og tør å utfordre seg selv på denne måten, og som ikke bare lander trygt med begge føttene, men attpåtil tilfører nedslaget ytterligere balanse og stødighet.

Snart 20 år etter debuten er Christian Kjellvander en musiker som fortsetter å fascinere, og som på ingen måte later til verken å stivne eller stagnere. Takk og lov. Sterk, sterk femmer.

PS: Sjekk ut vedlagte spilleliste, som er satt sammen av de beste låtene fra alle soloskivene hans, høydepunktene fra «Doom Country».