Det er 22 år siden Steven Spielberg vekket til live de forhistoriske kjempedyrene i storsuksessen «Jurassic Park». Det er en film som fortsatt tåler å bli sett om igjen, i motsetning til de to oppfølgerne.
Dino-monster
I gjenopplivingen av dinosaurene og parken har Spielberg denne gangen inntatt produsentrollen og overlatt regien til det relativt ubeskrevne filmbladet Colin Trevorrow. At veteranen har hatt sterk innflytelse på filmresultatet, hersker det liten tvil om.
Den nye park-ledelsen ba dinosaur-designerne om «større, nifsere og kulere» dyr, og fikk mer enn de kunne drømme, og frykte, om.
Gen-spleiserne har krysset en t-rex med hemmelig genmateriale og skapt parkens nye attraksjon. Den skal imidlertid vise seg å være et dino-monster med alt andre enn vennlige hensikter de har skapt. Når den unnslipper fangenskap mens det befinner seg 20.000 besøkende i parken, skjønner man fort tegningen.
Dette blir ikke en dag i fornøyelsesparken Tusenfryd, for å si det sånn.
Imponerer
Filmen bruker rundt 40 minutter på å etablere handlingen, rollefigurene og ikke minst dinosaurene, men etter det er det bare å feste setebeltene å gi seg dinosaurene i vold.
Igjen er det menneskelig dårskap som må unngjelde for grådighet og dumskap. Det er ikke til å legge skjul på at menneskene må finne seg i å spille andrefiolin i dette dino-dramaet som evner å underholde og more fordi filmskaperne har gjort det meste, ja nettopp større, nifsere og kulere.
Spesialeffektene imponerer og datagrafikken fungerer sømløst. Selv om den kvinnelige hovedrollefiguren (Bryce Dallas Howard) ikke er noen scream queen ala Laura Dern, og Sam Neill, Jeff Goldblum og Richard Attenborough ikke lengre er med, spiller det liten rolle så lenge dinosaurene lever og leverer.