Du merker det svært fort i «Trollmannens læregutt». Historien er ikke det viktigste i denne filmen - her gjelder det å vise fram hvilke dataanimerte effekter et stort budsjett sponset av Disney og Jerry Bruckheimer kan kjøpe.
Og de har råd til å kjøpe mange, svært mange. Faktisk såpass mange at jeg etter en stund ikke lengre lar meg engasjere av alle plasmalynene og ildkulene som hagler rundt ørene på meg, men heller biter meg merke i de mange plotthullene, samt fraværet av engasjement hos skuespillerne.
Uvillig lærling
Dave Stutler (Jay Baruchel) vokser opp intetanende om at han er skjebnebestemt til å bli verdens mektigste trollmann. En som er klar over Daves skjebne er mestermagikeren Balthazar (Nicolas Cage) som har lett etter Dave over det siste årtusenet.
Les flere filmanmeldelser her.
Balthazar har nemlig noen skikkelig kjipe fiender, ledet av en annen mestermagiker, Horvath (Alfred Molina), som nettopp har sluppet fri fra et langt fangenskap og er svært interessert i å befri en enda kjipere trollkvinne.
Dermed blir det opp til Balthazar og hans klumsete og noe uvillige lærling Dave å forhindre jordens undergang.
Mangler inspirasjon
Svært, svært løst basert på den gamle Disney klassikeren «The Sorcerer's Apprentice» fra «Fantasia» som den er, kan man dessverre ikke si at «Trollmannens læregutt» har et eneste gram av den magien som finnes i den kanskje mest kjente Mikke Mus filmen av alle.
Selv om filmen ikke bare kopierer den kjente vaskekostsekvensen fra «The Sorcerer's Apprentice», men også låner fra og referer til filmer som «Star Wars» og «The Raiders of the Lost Ark», veier ikke dette opp fra at filmen savner både originalitet, inspirasjon og en tro på eget materiale.
Det den derimot har er en overflod av bråkete actionsekvenser som overdøver det meste annet. Og når de to nær allmektige trollmennene velger en biljakt gjennom New Yorks gater som en effektiv måte å utkjempe et slag har jeg ikke bare mistet interessen, men også troen på at manusforfatterne vet hva de driver med.