Terningkast 5
Bastian er en gutt i 10-årsalderen som ikke har det så veldig gått. Mor hans er nylig død, han grubler og tenker og ertes av skolekameratene. Så en dag får han fatt i ei gammel, merkelig bok, «Den uendelige historie». Etter hvert som han leser blir han dratt inn i handlinga.
Landet Fantásia trues av en stor fare. Det store Ingentinget sluker mer og mer av landet. Tilbake blir bare en stor tomhet. Landets hersker, Barnekeiserinna, er alvorlig syk. Legene slår fast at helbredelsen ikke finnes i legekunsten. Den unge krigeren Atreyu får av keiserinna det viktige oppdraget å finne en kur for henne, og som kanskje også kan helbrede Fantásia.
Bastian kan ikke åpne boka uten at han blir dratt inn i den fantasifulle verden. Først er han der som en tilskuer til det eventyrlige som utspiller seg. Men når dramatikken når dramatikken topper seg, må han kanskje selv spille en rolle for å berge både Fantásia, Barnekeiserinna og seg selv.
Fra bok til teater
«Den uendelige historie» er blitt en klassiker innen fantasy-litteraturen, og har gjort stor suksess både som bok og film. Når Hålogaland Teater nå som første institusjonsteater i Norge lager en teaterversjon av «Den uendelige historie», så er det klart at det må gjøres valg i forhold til det som er utgangspunktet. Mye må skrelles bort og anna må justeres for å sitte igjen med en kjerne som passer inn i teatrets form og krav til omfang.
Men den gode historien blir tatt vare på og engasjerer, og det gis godt rom for publikum til selv å være medskapende.
Handlinga skrider stort sett rolig fram, som en kontrast til mye av det vi ofte opplever på film og TV. Av og til stopper det riktignok vel mye opp, går nesten i stå, men likevel er det godt å oppleve at det går an å dvele ved situasjoner og bruke poesien som virkemiddel.
Visuelt vakkert
Regissør og koreograf Erlend Samnøen har sammen med scenograf Terese Arildsdatter Riis og kostymedesigner Kathrine Tolo skapt et visuelt vakkert og spennende univers på scenen. Barketrollet, nattalven, lyktemannen, de vandrende eggene, lykkedragen, legene, edderkoppen og forskerparet er alle uvanlige skapninger. Noen kan skremme med sin framtoning. Andre kaller umiddelbart på både smilet og latteren hos oss som sitter i salen.
På scenen er det mer enn noen andre Huy Le Vo som spiller Atreyu, som bærer forestillinga. Han fyller det store scenerommet med sin skikkelse. Han levendegjør både tvilen og trua hos den unge krigeren med det store oppdraget.
I Huy Le Vos skikkelse blir Atreyu det viktige bindeleddet mellom den verden vi i salen befinner oss i — en verden også den boklesende Bastian tilhører — og de usannsynlige skapningene i landet Fantásia. Dette er helt avgjørende for at forestillinga skal leve.
