Klokken er 09.30 og tre barneskoletrinn fyller opp halvparten av setene i Fokus kinos´nest største sal. Noen har sukkertøy, andre brus og de vet garantert ikke hva som venter dem, for stemningen er i taket.

Det er kinotid og alle vet hvordan lydnivået på tre barneskoletrinn er.Etter at filmen er ferdig er det ingen som ler eller spøker med hverandre.

Anoreksi

Stella er lillesøsteren til kunstløptalentet Katja, som er den som får all oppmerksomhet i familien. Hun er penere, mer atletisk og mer kravstor. Stella forsøker etter beste evne å leve opp til sin storesøster, men alt endrer seg en dag da hun ser at Katja putter fingrene i halsen for å kaste opp etter et måltid.

Presset på Katja er enormt og sakte, men sikkert brytes hun ned og klarer til slutt ikke å spise en eneste matbit. Stella kan heller ikke si noe til foreldrene ettersom hun dagdrømmer og skriver dikt til Katjas 35 år gamle skøytetrener.

Manipulerende isdanser

Den halvannen times lange filmen er utrolig smart og benytter seg ikke av billige vitser og bemerkninger, som ungdomsfilmer veldig ofte gjør.

Det hele starter som et sjalusidrama og utvikler seg til et mørkt og sårt problem ingen unner noen. Svenske Amy Diamond (Katja) sin debut på kinolerretet er rett og slett imponerende, hvor hun veklser fra å være trygg søster til å bli en skjelvende og manipulerende anorektiker.

23-åringen er ikke bare en utrolig flink isdanser, men hun balanserer også sympatien vi får for henne på en knivsegg hvor vi hater, elsker og synes synd på henne.

Svensk familiedrama

Diamond, som også er kjent som popstjerne i Skandinavia, er så flink at hovedrolleinnehaveren Rebecka Josephson (Stella) nesten blir helt overskygget. Josephson gjør en veldig akseptabel innsats, men jeg savner enda mer sinne i ansiktet til Stella som rettferdiggjør følelsene sine ved å ødelegge for Katja.

Det er nært. Du kjenner det innerst i magen når foreldrene bryter sammen i frustrasjon over den nesten ødelagte datteren sin. I tillegg er den intime kameraføringen, med påfølgende fokusskifte, et godt virkemiddel som tar oss enda nærmere dramaet som utspiller seg i familiemedlemmenes følelsesspekter.

Erik Poppe

Virkemidlene gir meg assosiasjoner til vår egen Erik Poppes Oslo-trilogi ("Schpaaa", "Hawaii, Oslo" og "De Usynlige").Heldigvis gjør regissør Sanna Lenken det på sin helt egen måte, og i og med at dette er hennes langfilmdebut er dette mer enn godkjent.

Det er trist, sårt og veldig alvorlig, men spenningen er der hele tiden og halvannen time er over altfor tidlig.

Barneskoleungene, som var med på "Den kulturelle skolesekken" så veldig tankefull ut dørene på kinoen. Noe sier meg at dette ga sterke inntrykk og en interessant diskusjon på skolebenken i timene etter filmslutt.