Tjue år med The Black Keys har vært en underlig berg-og-dal-bane. Fra en lurvete tromme- og gitarduo utelukkende med appell langt ned i undergrunnens garasjeavkroker, via et eksplosivt, fabelaktig og supertilgjengelig band med massiv, kommersiell appell og til et band som mer og mer hørtes kalkulert, ufarlig og giddalause ut.
Knapt 20 år etter debuten er de nå ute med sitt tiende album (noe som også understreker en jevn og stor produksjon), og her går de «tilbake til røttene» med ei ren bluesplate, primært ment for å hylle den grovskårne hill country bluesen, best kjent gjennom Fat Possum-etiketten som på nittitallet pumpet ut ei enorm rekke skiver med gull fra (hovedsakelig) det nordlige Mississippi, og fra eldre bluesartister som hadde beholdt råskapen intakt, helt ubesudlet av platebransjen formateringsklør.
Her er det særlig to av artistene som legges under covertolkning-lupen; RL Burnside og Junior Kimbrough, ja, også gudfaren selv, Mississippi Fred McDowell.
Frontfigur Dan Auerbach er per i dag en av de mest spennende og beste produsentene vi har, og han ratter gromlyd for en haug fjonge og fine artister. I dette prosjektet makter han likevel ikke å løfte Black Keys opp fra å være noe mer enn to dølle, hvite og flinke bluesinteresserte som skulle ønske de klarte å være like kule som dine forbilder.
For dette er virkelig et monotont og utmattende album som tilfører originalene null. Låtene glir bare ubemerket over i hverandre, på en helt feil måte. I det som oppleves som et kokett forsøk på å «oppsøke røttene» og «det ekte», snubler de heller i sine intensjoner, der de glemmer av at denne musikken ble laget av folk som vrengte både kropp og sjel og mente hvert ord og hver tone.
Slikt er vrient å resirkulere, enn si modernisere, for liksom å gjøre stas på kildene. Neo-hipster-blues, liksom.
Blueselefanten i rommet er hele veien gjennom her er derfor et digert HVORFOR: Hva i alle jævla dager er vitsen med å spille dette inn og gi det ut på skive? Kunne de ikke nøyd seg med en konsert, fysisk eller strømmekonsert? Det hadde holdt i massevis.
På skive tenderer det heller til å være direkte meningsløst og på grensen til det regelrett enerverende. At den limiterte vinylutgaven av dette koster over 400 spenn, gjør bare det hele hylende ironisk, og jeg får heller lyst til å rippe og dele filene, bare på pur faen.
De som kjøper det har iallfall ikke pengeproblem av nevneverdig grad, og de har neppe kjetting på ølkjøleskapet sitt, slik R.L. Burnside hadde for å holde barnebarna unna drikkevarene sine.
Dette er høres ut som blues kjørt gjennom formateringskverna, for å passe inn på Hennes & Mauritz og i pizzareklamer, og det er jo som å lage snille, koselige skrekkfilmer tilpasset livredde, nevrotiske barn.
Sjekk heller ut originalskivene til Burnside og Kimbrough, eller ta frem «A Ass Pocket of Whiskey» (1996) det glitrende samarbeidet Burnside gjorde med The Jon Spencer Blues Explosion, der ungdommelig galskap møter furet, levd liv-blues på perfekt vis. Dette, derimot, er bare tull.
The Black Keys må rebootes. Dra ut kontakten, rydd harddisken og sett på strømmen igjen. Vi vet at dere kan. Svak treer.