Amerikanerens andre plate er uansett så forlokkende at det ikke er noe behov for å slå på stortromma. Noen artister trenger ikke ha mark i rumpa for å lage earworms, og Clarkes låter blir man – heldigvis – ikke kvitt med det første.

«Behagelig» er ikke alltid et plussord i musikalsk sammenheng, men Max Clarke lager sødmefulle poplåter ikledd vintagetråder fra rocken og rootsmusikkens beste årganger. «Nobody Lives Here Anymore» er som en håndfull karameller man ikke klarer slutte å suge på før hele posen er tom.

Denne plata er en øvelse i subtil maksimalisme fra Cut Worms. Og, ja takk. Jeg tar gjerne hele menyen. «More is more», som den svenske filosofen Yngwie Johan Malmsteen en gang sa. Lag på lag med blant annet gitarer, kor, blåsere, orgel, lapsteel og fiffig perkusjon gjør dette albumet til en næringsrik opplevelse for alle oss som er glupske på musikk.

Denne idérike karen fra den amerikanske Midtvesten fremstår i 2020 som en krysning av Harry Nilsson og Gene Pitney – med cowboyhatten på snei. Da leder jo stien av referanser også til Bob Dylans tandre og vakre «Nashville Skyline». Clarke har i alle fall samme inderlighet i stemmen som gode, gamle Dyllis hadde på albumet der han befant seg i et midlertidig stemmeskifte.

Av mer moderne paralleller er Clarke ikke ulik en Father John Misty med litt mindre ego i banken og langt mindre kokain på bordet. Mindre mas, men mer melodi, altså.

Popfaktoren er lavere på denne Cut Worms-plata, sammenlignet med Clarkes to år gamle debut. Lennon/McCartney-harmoniene og doo wop-tendensene er færre. Cut Worms fokuserer mindre på hooks, og mer på flyt i denne nye samlingen av låter.

Og en mer helhetlig tilnærming gjør ingenting! Refrengene er fortsatt «nynnbare» – de er bare del av litt sterkere historier fortalt med lun og fin innestemme over 4–5 minutter.

«Sold My Soul» er som en komprimert popsymfoni man ikke vil skal ta slutt, mens «The Heat Is On» er et sjeldent tilfelle av en låt som passer både til velkomstdrinken lørdag kveld og til den påfølgende bluesen søndag morgen.

Eksemplene på sjeldent god popteft fra Max Clarke er mange i denne gullrekka fra Cut Worms. 17 låter på ett brett er i de aller fleste tilfeller i overkant mye, men i tilfellet «Nobody Lives Here Anymore» nytes hele sulamitten best i rekkefølge.

2020 har foreløpig ikke servert noen bedre måte å bruke 77 minutter på, enn dette.