Det har vært mye oppstandelse rundt "Limbo" i det siste. Ikke rart, egentlig. For allerede før filmen har fått sin normale kinodebut har den både mottatt hyllest fra flere norske kritikere, åpnet Amanda-festivalen og nå sist; vunnet regiprisen ved den internasjonale filmfestivalen i Montreal.
Det går dessverre for lang tid mellom hver gang en norsk film oppnår suksess i utlandet, men med "Limbo" viser Sødahl at det ikke blir umulig for henne å oppnå det på nytt i fremtiden.
Forlater Norge for Trinidad
Sonia (Line Verndal) forlater Norge sammen med sine to barn. Destinasjonen er Trinidad. Året er 1973. Sonias ektemann, ingeniøren Jo (Henrik Rafaelsen), har fått seg jobb i oljebransjen der og kontrasten mellom livet i Norge og livet som oljehustru i Trinidad blir stor.
Både for Sonia, Jo og barna. Selv om de etablerer et vennskap med det noe eldre og barnløse ekteparet Daniel (Bryan Brown) og Charlotte (Lena Endre) tar det tid for Sonia å tilpasse seg. Ekstra vanskelig blir det da det kommer fram at Jo har vært utro, ekteskapet begynner å vakle og Sonia ikke finner noen å støtte seg på i et fremmed land.
Troverdig forteller
Sødahls langfilmdebut, basert på eget manus, har mange kvaliteter man ikke ser for ofte i norsk film. Spesielt imponerende er måten hun har instruert sine skuespillere på, og hun får da også fram gode prestasjoner - både fra Line Verndal (sist sett i "Himmelblå"), men også fra de to barneskuespillerne.
Lena Endre og Bryan Brown bringer med seg både erfaring og trygghet til sine rollefigurer, mens Henrik Rafaelsen dessverre faller litt igjennom og forblir litt anonym.
I en alder av 44 viser Sødahl seg som en flink og troverdig forteller, som har sin styrke i å skildre såre situasjoner og uuttalte nyanser. Likevel virker det som om hun tar seg litt for god tid til å etablere historien, det blir litt for lite fremgang til tider og det føles faktisk litt kjedelig innimellom. Det er også enkelte situasjoner som jeg gjerne skulle sett bedre utviklet, og jeg føler vel også at slutten blir litt for enkel, selv om den er effektiv.
Men alt i alt er det et godt stykke arbeid med et tydelig internasjonalt tilsnitt, som ikke minst imponerer med sin tidskoloritt, skildring av gamle kjønnsrollemønstre og et flott soundtrack. Sterk firer som ikke er langt unna et høyere terningkast.
Se trailer: