Det kan argumenteres godt for at «The Beatles» (fra nå av bare kalt «The White Album») er den viktigste plata som noensinne er gitt ut i sjangeren populærmusikk.

For det er det mest ekspansive, rikholdige og varierte albumet til den moderne musikkens største og mest definerende artister. Hva kan noensinne toppe det, liksom?

Dobbeltalbumet, som på grunn av omslagsdesignet ble kjent som «The White Album, kom ut for 50 år siden, senhøsten i 1968.

Dette var et av den moderne tids mest hendelsesrike, illevarslende, voldspregede år.

Eskalering av Vietnamkrigen, politikerdrap og studentbråk overalt var bare noen av de markante hendelsene fra det året som fortsatt preger oss.

En ung og moderne verden var født.

Rock og pop var også i en historisk endringstid.

Det var nye regler.

I perioden 65 til 67 hadde de mest banebrytende artistene så vidt utforsket hvor langt man kunne tøye strikken, kunstnerisk og eksperimentelt.

Fra 68 var slusene fullstendig åpnet. Alt det tenkelige og utenkelige, i alle grader av ambisjoner, hardhet, røffhet og tyngde. Sjangerblanding, etnisk påvirkning, eksperimentell elektronikk osv.

De fremste var troendes til å involvere alt. Samtidig var det også en sterk «tilbake til røttene»-bevegelse. Beatles fikk med seg alt dette på disse fire platesidene. All utryggheten og det skumle som lå i tidsånden også. På en mystisk måte var de både værhaner og oppfinnere samtidig.

Det spesielle med «The White Album» er at det klarer å inkorporere dette uten at sprikingen blir påtatt. Alle musikktypene, eksperimenteringen, alt det ambisiøse er der, men også det jordnære og tradisjonsrike. Det er plenty med rock’n’roll her.

Si meg hva du liker, så skal jeg spille to-tre kutt fra «The White Album» for deg som du er nødt til å like. Samme hva du liker. Sånt går an når skaperne er et eksepsjonelt kollektiv med talenter.

«The White Album» har nå kommet ut i en nyoppusset, respektfullt remikset utgave. Det en sann musikkglede å høre dette materialet igjen i enda klarere lydprakt. Jeg gjetter på at yngre folk som blir kjent med plata for første gang når de hører dette, vil tenke at det det meste her høres helt latterlig friskt og moderne ut. «The White Album» er verdens fremdeles mest kjente og hørte bands mest obskure album. Minst 60 prosent av dette albumet er ting de aller fleste har hørt lite. Sånn blir det med over 93 minutter med musikk.

Det meste her er gull og edelstener. Men ikke alt. Likevel, selv de tre-fire terningkast 2-låtene på plata hører hjemme i denne multikulturelle, eksotiske heksegryta. Fra 70-tallet og utover, da album hadde blitt markedsledende, og singler som regel ble inkludert på artistens album, ville en gruppe inkludert «Hey Jude», «Lady Madonna», singelversjonen av «Revolution» og «Hey Bulldog» her.

De låtene er spilt inn samme år. Så hadde de luket ut «Don’t Pass Me By», «Bungalow Bill», «Rocky Raccoon» og «Piggies» og fått teoretisk sett et klart sterkere album. Men sånn gjorde man det ikke på den tiden. Singler var singler. Heldigvis.

Kunden skulle ikke bli lurt til å kjøpe samme låt to ganger. Fordi selv et og annet kjempeteit hvileskjær har sin rettmessige plass på «The White Album». Ironien gliser bredt til meg nå som jeg kjøpte min 5. utgave av denne plata. En platekjøper i 2018 er ikke som dem i 1968.

Albumets historie starter vinteren 1968. Beatles er managerløse etter at Brian Epstein døde sommeren før. De er retningsløse også. Gitarist George Harrison er dypt interessert i Østens åndelighet. Han får med hele bandet, inklusive kjærester, til foten av Himalaya for det som i utgangspunktet skal være et flere måneder langt opphold i India, med kurs i meditasjon. Under enkle forhold, ledet av en indisk guru.

Våre fire helter takler oppholdet svært ulikt. De er plutselig dop- og alkoholfrie, og som på leirskole, er de nødt til å holde seg på eiendommen de er innlosjert på. Dagene blir lange. 26-årige gutter vil ha det moro også, ikke bare meditere.

Så de drar fram kassegitarene og skriver låter. Bunker med låter. De synger ved leirbålet. Donovan (det var et par andre musikere der også) lærer bort sin fingerspillteknikk, og evig nysgjerrige John og Paul merker at nye, melodiske rom åpne seg.

Etter drøyt to måneder i India er de siste Beatlene hjemme igjen og mye skal plutselig gjøres: John skal kaste ut sin ektefelle Cynthia, som var med til India, som han har vært sammen med siden han var tenåring og har barn med. Han flytter umiddelbart den herostratisk berømte Yoko Ono inn i både seng og sinn, der hun forblir. Beatles skal starte sitt eget plateselskap, Apple. Og, ikke minst, de skal spille inn en plate.

The Beatles’ India-tur står igjen som en enorm popkulturell milepæl. Ikke bare ble brorparten av låtene på «The White Album» skrevet der, men bjellesauene, «influencerne» The Beatles, avfyrte samtidig startskuddet for en stor, vestlig interesse for Østens kultur. Men i denne historien er det låtene derfra som er viktige. Og nå hadde Beatles plutselig et overflødighetshorn.

Etter å ha møttes hjemme hos George for å spille for hverandre alt de hadde av nye sanger, for å gjøre seg klare til innspilling. 27 av disse enkle og preliminære opptaktene fins på «luksus»-bokssettet og på strømmetjenester. Der hører man også at John hadde «Jealous Guy», en av hans vakreste sanger, en listetopper i 1981 for Roxy Music, klar. Men her heter den «Child of Nature» og har en tulletekst. Såpass lite nødne på materiale var de, at selv et åpenbart ess som den fikk vente.

Innspillingene foregikk hele sommeren og tidlig høst. Lange dager, låt etter låt, avbrutt bare en talkshow-opptreden på BBC for å presentere singlene «Hey Jude» og «Revolution». Førstnevnte er altså ikke er med på plata. Sistnevnte er med, men i en helt annerledes versjon. 30 låter, pluss en og annen som ikke kommer med på plata, skal gjennomarbeides og finpusses og arrangeres.

Over 100 tagninger på en låt er ikke uvanlig. Harrisons helt ok låt «Not Guilty» gjorde de rundt 120 forsøk på. Den endte opp kassert, på en plate med 30 låter. Det er mulig å forstå at man blir midlertidig lei hverandre.

Derfor går det selvsagt en kule varmt mellom både dem og det tekniske personellet under en såpass høyintensiv arbeidsperiode. Ringo slutter til og med. Han kommer kjapt tilbake. Likevel, den største myteknusejobben som trengs å gjøres når det gjelder «The White Album», var at de der var i ferd med å bli evige uvenner, og at «dette var fire soloartister som spilte inn sine sololåter og kalte det Beatles».

Akkurat det var noe John likte å si rett etter bruddet, mest for å «rettferdiggjøre» at Beatles var oppløst. Men det er visvas. Beatles er på disse innspillingene, som i stor grad er gjort live og kollektivt, et knalltøft rockband, med masse humør og utstrakt samarbeidsevne.

Dette bekrefter til fulle Giles Martin, sjefsprodusent for denne nye utgaven, etter å ha hørt gjennom alt av opptak. Man hører det lett på alle demo-versjonene på ekstramaterialet. De er fokuserte og blide. Giles er forresten sønn av avdøde George Martin, The Beatles’ uvurderlig viktige produsent.

Den enorme spennvidden i materialet er nevnt. Eksemplene er overalt. Låtrekkefølgen går fra «Helter Skelters» tidlige versjon av heavy metal til den eterisk vakre «Long, Long, Long». Fra bråkete og skitten blues i «Yer Blues» til varm folkrock i «Mother Nature’s Son» som igjen følges av støyrockeren «Everybody’s Got Something to Hide…». Fra protopunk i «Why Don’t We Do It In the Road» rett til den akustiske og melodiøse «I Will».

Hvorfor oppleves albumet så mystisk og rart? Jeg opplever det i alle fall slik. Jeg opplevde definitivt de første månedene jeg selv spilte albumet i filler. Da var jeg 12 år, og det meste i verden fremsto generelt mystisk.

Litt er selvsagt på grunn av variasjonen og mengden. Hvor har vi Beatles her, liksom? Hvor er fokuset her? Hvem er de nå? En annen grunn er jo at mange av låtene virkelig er mystiske. «Cry, Baby, Cry», for eksempel. Masse rare figurer fra en samarbeidsfilm mellom Agatha Christie og A.A. Milne. Noe kjipt kommer sannsynligvis til å skje her, men filmen stopper rett før det skjer. «I’m So Tired», i sin døsige, sexy sløvhet, er også mystisk. Samme med Pauls lille snutt «Can You Take Me Back», som bare høres mellom to låter. Det fins flere også.

Men aller mest mystisk og skremmende er «Revolution no.9». En ni minutters tur ned i et lydmessig mareritt. Nyhetsåret 1968 komprimert i kakofoni. Et inferno av lydklipp, både på looper og som bruddstykker som dukker opp og forsvinner. Det er direkte forstyrrende og ekkelt å høre på. Disse 9 minuttene er selve definisjonen av «den hopper vi over!» på en plate.

Men for meg er den likevel helt essensiell for hvor eklektisk og kul «The White Album er». Og med åpenbar fare for ikke å bli trodd eller å bli mistenkt for å gjøre meg spesiell og avansert: Jeg liker å høre på «Revolution no.9». En gang om året, for eksempel. Alene. Høyt. Konsentrert. Det er litt mind-blowing, som folket pleide å si på den tiden.

Disse betraktningene tilsier at jeg selvsagt vil knuse en annen myte også, noe Paul bidro til å gjøre for 23 år siden, da TV-dokumentaren «Beatles Anthology» ble sendt. Han møtte den vanlige insinuasjonen om at dobbeltalbumet ville blitt sterkere som et vanlig enkeltalbum.

Hans respons er «Shut up. It’s the Beatles’ White Album». Det er ikke stor retorikk, men det er akkurat det jeg også har å si om den saken. Paul ville blitt sett på som mye kulere enn det de fleste anser han som nå, om han bare hadde vært mye mer udiplomatisk enn det han framstår som. Utakk er verdens lønn.

Alt kan rangeres. Jeg har allerede nevnt fire spor (tilfeldigvis med hver av de fire som vokalist), som lett kunne blitt henvist til B-sidenes skyggeland. Men likevel… Nei. Alt skal med her. Skulle jeg blitt hørt i muntlig i Beatles-doktorgrad på Oxford eller Cambridge og måtte begrunne mine fem favoritter fra albumet, ville valget havnet på følgende, i tilfeldig rekkefølge:

«Dear Prudence», med sin drømmeaktige, flotte melodi og det perfekte sommereng-arrangementet.

«Long, Long Long», for dynamikken mellom de vàre, skjønne og de dundrende paukene. Der skjønner man nøyaktig hvor Paul Simon fikk arrangementsoppskriften til «Bridge Over Troubled Water» fra.

 «Happiness is a Warm Gun», som er en maktdemonstrasjon i hva et samspilt band og en sensasjonelt god vokalist og låtskriver kan presse inn på under tre minutter.

«Blackbird», som, til tross for at dens enorme popularitesøkning de siste 20 årene, trues av overspilling, er slående perfekt, uangripelig uanstrengt levert av mesteren Paul.

«While My Guitar Gently Weeps» er også en ihjelspilt låt. Den er seig «stadionrock» som bare det. Men gåttabanen, den er så intenst, orgasmisk digg. Særlig på høyt volum.

Her er en bonusrangering for dem som anser albumet som fire platesider. Med den kuleste siden først: 3, 1, 4, 2.

Den nye miksen denne plata har fått, gjør at The Beatles’ aller sterkeste kort kommer enda bedre frem: Deres styrke som vokalister, harmonisangere og melodiskapere. Hvilken låt vinner mest på den nye miksen? Hatere kommer til å hate, men «Ob-La-Di, Ob-La-Da» formelig hopper ut av høyttaleren nå. Dette er forresten en annen låt som har steget mye på det moderne kulhetsbarometeret, etter lenge å ha vært selve kroneksempelet på hvorfor Paul McCartney har 15 prosent fjols i seg.

På alt bonusmaterialet kan man høre hvor gode de er, selv om de ikke har funnet låtenes endelige tempo og arrangement. Ringos betimelige avslutningsnattasang «Goodnight» blir enda mer søt når den mister Disney-arrangementet og får gitarplukkingen til John og harmonisangen til de andre som bakteppe.

Jeg brukte låta som fast nattasang for småfolket hjemme de tre-fire årene det trengtes. Effekten var som regel finfin. Boksen inneholder for øvrig også en bok med så mye informativ tekst og så mange fine bilder, at den i seg selv er et godt argument for å punge ut de nærmere 1500 kronene den koster.

Øvelsen «denne plata påvirket flest» er kjent innen rock. The Beatles har selv mange kandidater blant disse hellige kuene. Men da de var alles konger i 1968, viste de verden nok en gang at alt er mulig. Alle hørte på. Og alle skjønte straks at nå var alt var lov.

Dørene ble åpnet i 66 og 67. «The White Album» sprengte dem på vidt gap. The Beatles ville forresten kalle den «A Doll’s House» etter Ibsens «Et Dukkehjem». Hadde det endt sånn, ville det vel vært 50-årsdagen til Norges nasjonalmusikk vi nå hadde stolt feiret.