Fikk nylig med meg at denne gjengen er tilbake, og da ble jeg glad, gitt. Hvis det er de samme, da. Og da er det i så fall en gjeng bøller fra tjukkeste Sheffield (Englands Narvik, stakkars, jævler) som er på galeien igjen.
Jeg har en sjutommer med The Mourning After fra midten av nittitallet, en helt frenetisk og herlig søplete sak, som nesten er parodisk i sin genuine garasjegenuinhet (bør bli årets nyord!).
Her er den, forresten. Koster sikkert en femtilapp på diverse bruktsider
Comebackskiva fra 2014 gikk meg hus forbi, men singelen i forkant av denne plata rakk jeg å kicke voldsomt på før hele skiva forelå, og fullengderen leverer takk og lov.
Dette er klassisk garasjerock, med farfisaorgel, hektende riff og primalskrik, akkurat slik Satan sjøl mente den skulle være i utgangspunktet. Samt en og annen snasen poplåt, slik det skaL være.
Liker du The Cynics, The Strollers, The Lyres, The Chesterfield Kings og The Fuzztones, er The Mourning After akkurat det du trenger. Og det verden trenger. For dette får vi aldri – A.L.D.E.R.I.! – nok av.
