Etter å ha sluppet sitt fjerde studioalbum på mandag, var Violet Road onsdag kveld klare for releasekonsert på Driv. Den store og nyinnvidde SNN-scenen var det mest naturlige stedet i verden å starte konsert-turneen for bandet, som Tromsø - og hele Nord-Norge - har trykket til sitt bryst.

Fra scenen betegnet bandet Tromsø og Driv som hjemmebane, og det ville neppe være feil å kalle de vel åtte hundre oppmøtte for et hjemmepublikum.

Elektrisk stemning

Stemningen var nemlig fra første stund elektrisk på Driv. Da vokalist Kjetil Holmstad-Solberg kom ut på scenen gjennom sceneteppet og begynte å synge på de første strofene av låta "Jericho" fra det nye albumet, var publikum mer enn klart.

- Let's go back to the roadshow, sang Holmstad-Solberg i den første strofen.

Og da sceneteppet falt, og et jublende publikum kunne ta imot Rundberg-brødrene, var scenen bokstavelig talt satt for kveldens show - et roadshow som bandet kommer til å ta med seg gjennom festival-sommeren.

Digital distraksjon

Bandet hadde på forhånd oppfordret publikum til å laste ned appen "Violet Road Coastal Games". Før de dro i gang balladen "A Whole Lot Better", ba de publikum til å ta fram mobiletelefonene og sette appen i "live show"-modus.

Modusen viste seg å være en ganske enkel lighter-funksjon, noe som unektelig var litt skuffende, men på den annen side: Hva hadde jeg egentlig forventet?

Kanskje er dette et konsept som kan videreutvikles og ha en framtid, men jeg blir sittende igjen med følgende spørsmål: Hvorfor?

Bandet fungerer jo knallbra uten tekniske duppeditter og distraksjoner, noe de til gagns beviste da de rett etter lagde fullt show på scenen med den uendelig dansbare og fengende låta "Icarus".

Vidt spekter

Som seg hør og bør på en release-konsert, var det de nye låtene som tok mest plass, men gutta hadde funnet plass til de gamle slagerne. Miksen fungerte, og det var noe for enhver smak. Tidligere hits som "Last Days In India" og "Down In The City" skapte stor begeistring blant publikum, sammen nytt slager-materiale som "Olivia" og "Sensei".

I sjanger og tempo varierte det mellom ballader og mer rocka pop-låter. Det var mest av den siste sorten, og det er neppe uten overlegg. Publikum ville ha fest, og når Håkon Rundberg drar fram saksofonen, da blir det også fest.

For la det være hevet over enhver tvil: Violet Road kan lage show. De fyker opp og ned, fram og tilbake på scenen, og er ikke redd for å dra små anekdoter og historier mellom numrene. Guttene har sjarm til langt opp over ørene, og de kan triksene for hvordan de skal dra med seg publikum i allsang og dans.

Og hva hadde vel egentlig en Violet Road-konsert vært uten at publikum stemmer i allsang "Yeah! Yeah! Yeah! Yeah!" under klassikeren "Can You Hear The Morning Singing"?

Dyktige

Det fremste inntrykket jeg sitter igjen med etter konserten er dette: Gjengen er sabla dyktige, og de vet hva de gjør best. Det de gjør best, er å lage show. Balladene fungerer forsåvidt godt de også, men det er når rocken inntrer at bandet virkelig skinner.

Det er ikke noe revolusjonerende nytt Violet Road kommer med, men det er et solid stykke nordnorsk popkultur. Man rives med, det rykker i foten, og man får et smil om munnen - det fungerer, rett og slett.

For til syvende og sist er det umulig å ikke la seg sjarmere av guttene, og det teller mer enn noe annet.

Violet Road Foto: Tom Benjaminsen