For ti år siden var Jay Electronica den aller største hypen i hiphop. Nas, Jay Z og Diddy var bare noen av de som lovpriste han, uten et helt album ute fikk han et slags stempel som hiphopens frelser.
Forut for sin tid i all sin tilbakeskuende prakt, sto han klar til å ta over, kontrakt med Roc Nation på innerlomma og produksjoner fra Just Blaze og J. Dilla på laptopen. Så forsvant han fra hiphop-verdenens overflate, og gradvis fra vår kollektive bevissthet.
Helt til han helt ut av det blå nylig konstaterte at nå var debutplata klar. Nå er alle rappuristers våte drøm, Jay Electronicas debutalbum «A Written Testimony», et faktum. Men er det for lite, for seint? Det er ei jævla modig plate, samtidig er han feig som faen.
Profetisk nok slapp han denne fredag den 13., i det hele verden var i ferd med å låse seg inn, og alvoret rundt den pandemien vi opplever nå endelig begynte å gå opp for de fleste.
Jay Electronica kommer fra New Orleans, men står langt fra Mardi Gras-byens rumperistende rap-tradisjon. Jay kommer fra den skolen av intellektuell, noen vil kanskje si kvasi sådan, rap med dype metaforer og referanser til antikke litteraturverk. Han fortsetter der Rakim, Nas og Norgesvenn Talib Kweli slapp.
Modig, han ikke gidder å følge normen. «A Written Testimony» er kjemisk fritt for toplines kokt opp i pop-laboratorium. Hovedfokus er Nation of Islam og dens lære.
Nasjonen, for de uinnvidde, var den religiøse grupperingen som Muhammad Ali tilhørte, en slags afroamerikansk tolkning av koranen, med sterke politiske undertoner. Rundt 1990 var det å påberope seg tilhørighet til denne like vanlig som gulltenner i rapverdenen.
Man trenger ikke å være rakettforsker for å forstå at ting er annerledes i 2020. Nation of Islam har også nylig fått skudd for baugen i form av TV-seriene «Who Killed Malcom X?» og «Godfather of Harlem» som begge går langt i å utrope følgerne til NOI-sjef Elijhah Muhammad til svaret på spørsmålet stilt i første tittel.
Plata åpner med en tale fra nevnte Muhammad, hvor han utroper svarte amerikanere til det sanne folket av Israel, Guds utvalgte folk. Kommersielt selvmord? Herlig kompromissløst?
Albumet er kompromissløst. Jay Elec står for store deler av produksjonene selv, og de er alt annet enn polerte. På «Flux Capacitator» er det sågar så fremoverlent at det truer med å havne utenfor kanten av stupet.
Jay selv skal sies å ha vært en av de som sparka i gang utviklinga som gjør at et såpass eklektisk album som «A Written Testimony» mulig. Det hører man på den snart ti år gamle, trommeløse «Shiny Suit Theory», som er tatt med her.
Man hører også at Jay Electronica var et helt annet type beist for ti år siden, og det at vi blei berøvet hans tenkte Just Blaze-produserte debut gjør at vi for alltid vil undres over potensialet.
Siden da har folk som Buffalo-gjengen Griselda tatt skitten, 90-tallsrefererende og kompromissløs rap til toppen av, om ikke listene, så på forsiden av det meste. Inspirasjonen er tydelig.
Og der vi i 2010 sårt trengte Jay Electronica til å slippe et album som kunne lede oss ut av den myra hiphop befant seg i, er klimaet nå perfekt for han. Kendrick Lamar, J. Cole og Chance the Rapper er blant de største rapperne, T.I. og Killer Mike leder an et nytt og smartere sør.
Men hei, vi har faen meg fått debutalbumet til Jay Electronica, da! Nei, det har vi ikke. Ryktene om at vi kunne vente oss en «Watch The Throne»-aktig utgivelse i tandem med mentor og plateselskapssjef Jay Z stemte. Modig og feigt, det og.
Modig å la en som Jay ta første verset på debuten din, og la han gjeste nesten samtlige låter. Feigt, fordi vi i ti år har lurt på om Electronica ville mestre albumformatet: Var han en Kendrick? En Jay Z? En Nas? Dette får vi ikke vite nå, og det som mangler mest her er Jay Electronica selv. Når han først setter i gang, er det liten tvil. Men det er for lite.
Og for lite av han som person i det, for mye fokus på ytre anliggender. Selv om han sveiper innom prestasjonsangsten og skrekken for å floppe. Han fremstiller det nesten som om Jay Z tvang han til det, siden han trengte noen å leke med. En feig unge som ikke tør å gå på lekeplassen aleine, før hans eldre kompis drar han med.
Både Jay Z og kona Beyonce har blitt gradvis mer sosialt engasjerte, og det er ingen overraskelse at Jay Z tar skrittet helt ut i samvær med sin Nation of Islam-dedikerte kompis.
Dette albumet beviser vel først og fremst at Jay Z er den beste rapperen noensinne. Hvis det noen gang har vært noen tvil. Dude er 50 år! Og det er Jay Z som stjeler showet her, gang på gang. Modig å la han gjøre det, da.
Men Jay og Jay er også gode sammen som duo, og på sitt beste slår det virkelig gnister. Kobe-hyllesten som runder av skiva er magi, og vi kan jo håpe at dette gir Jay Electronica styrken til å gå i studio og gi oss sitt egentlige debutalbum.
